Makti si må
ein mann med vit
høvsamt og høveleg bruke.
Håvamål
De siste ukene har debatten blusset opp igjen. Argumenter for og imot ett Agder presenteres i stadig nye gevanter. Men diskusjonen har i realiteten endret seg svært lite fra forrige runde, i 2004. Eller fra runden før der.
Endret seg har heller ikke den viktigste grunnen til at den overflødige fylkesgrensen fortsatt deler vår landsdel i to: Den grunnleggende mistilliten i og rundt Arendal mot Stor-Kristiansand. Stortingsrepresentant Ingebjørg Godskesens berømte – eller snarere beryktede – utbrudd om at «De vil oss ikke vel» er et resultat av en dyptfølt skepsis mot makta i og rundt Sørlandets hovedstad.
Stortingskollega og nei-general Freddy de Ruiter har ordlagt seg noe mer elegant. Hans kronargument mot ett Agder er at «Politiske vedtak er ferskvare». Underforstått: Selv om Arendal og Aust-Agder i en fusjon skulle få god uttelling i form av arbeidsplasser i fylkesadministrasjonen og Nav, kan fremtidige politiske flertall med tyngde i Kristiansand fatte nye vedtak senere. Og hvor lenge vil for eksempel et slikt flertall bevare den desentraliserte videregående skolestrukturen i Aust-Agder?
Mistilliten er fundamental. Men den bør ikke komme overraskende på de styrende i Sørlandets hovedstad. Rundt omkring på Agder er ikke «ydmykhet» og «raushet» de første ordene som assosieres med Kristiansand.
Dette går langt tilbake. Men også i løpet av det siste tiåret har kommunene i både Aust— og Vest-Agder fått oppleve Kristiansand på sitt mest egenrådige. Verst var striden da Agder Energi ble etablert, og flertallet av politikerne i Kristiansand ville selge ut alle energiaksjene. I andre kommuner måtte man kjempe som løver for å få landsdelens hovedstad til å beholde en såpass eierandel at de 30 Agder-kommunene i alle fall bevarte aksjemajoriteten i konsernet. Som for øvrig er det eneste fellesforum der de 30 Agder-kommunene møtes jevnlig.
Striden skapte dype sår, som ennå ikke er grodd. Den dag i dag er det ingenting på møtene mellom de 30 eierkommunene som tenner Audnedal-ordfører Tønnes Seland så sterkt som når Kristiansands utsendinger tar ordet. Også i mer uformelle samtaler mellom de andre ordførerne er skepsisen til Kristiansand fremdeles stor på grunn av det som skjedde rundt årtusenskiftet.
Mindre dramatisk – men likevel illustrerende – er kampen om lokaliseringen av Post- og teletilsynet. Lillesand så en unik mulighet til å sikre seg verdifulle statlige arbeidsplasser da sørlendingen Victor Norman besluttet å flytte tilsynet ut av Oslo-området. I stedet for å backe opp sin lillebror i øst, kastet Kristiansand seg inn i kampen for å få arbeidsplassene selv.
Eksemplene er flere. Resultatet er en oppfatning rundt omkring på Agder av en landsdelshovedstad som har nok med seg selv. Eller som redaktør i Setesdølen, Sigurd Haugsgjerd, skrev i en kronikk i Agderposten tidligere i uka: «Kristiansand har aldri vore den rause storebroren som kunne sjå gjennom fingrane med at også andre regionar fekk vekse».
Et annet aspekt av samme fenomen er Kristiansands forhold til det som skjer i fylkestinget i Vest-Agder. Eller mangel på forhold. De fleste folkevalgte i Kristiansand har et svært avslappet forhold til sakene som behandles på fylkesplan – for å si det forsiktig. Nå ville det vært en overdrivelse å si at fylkestinget spiller en tung politisk rolle, men det er likevel betegnende at ingen bystyrepolitikere med makt og innflytelse i Kristiansand har sete i fylkestinget.
Nå er ingenting av alt dette enestående for vår landsdel. Konflikten mellom sentrum og periferi, som føler seg overkjørt og oversett, er klassisk. I vårt tilfelle har Kristiansand altfor sjelden vært seg bevisst hvilke mekanismer som har vært – og fremdeles er – i spill. Til tross for at Agders hovedstad opplever mange av de samme mekanismene med motsatt fortegn når byen kjemper mot større storbyer om statens gunst i Oslo.
Som Kristiansand argumenterer for på nasjonalt plan, kan ikke folketallet avgjøre i alle tilfeller. Kjøttvekta er ubarmhjertig og oppleves urettferdig av alle dem som gang på gang blir for lette. Derfor påligger det den største aktøren et særlig ansvar for å se utover seg selv og tenke helhet. Her har Kristiansand sviktet. I stedet har byens ledelse blitt oppfattet – i stor grad med rette – som å ta for gitt at alle tjenester og funksjoner av en viss betydning nødvendigvis må ligge i den største byen. Uten at man trenger å argumentere nærmere for det.
Kan noen i farten komme på én viktig regional sak hvor Kristiansand har vist raushet ved å legge til side egne interesser for å støtte helhjertet opp om en annen aktør i landsdelen? For de aller fleste vil et eventuelt svar drøye en stund.
Men kanskje er det nettopp her kimen til et regionalt håp kan ligge. «If you can’t beat them, join them» lyder et engelsk ordtak. Den beste måten å balansere Kristiansand på kan være å samle kreftene i et stort oppland rundt regionhovedstaden. Utkanter som i dagens fylker er små og svake hver for seg, vil i ett Agder kunne danne allianser og utgjøre betydelige maktfaktorer. Kommuner i østre del av Aust-Agder og vestre del av Vest-Agder vil i samarbeid med Setesdal kunne utfordre Kristiansand og holde byen i tømme.
I en slik dynamikk vil ikke bare den enkelte kommunes folketall definere dens politiske tyngde. Driftige politikere vil kunne operere i et større handlingsrom enn i dag, med bedre muligheter for å legge premisser og påvirke utfall av politiske prosesser.
Kanskje er det naivt, men i et slikt scenario kan Kristiansand i større grad måtte leve opp til den globale sannhet i det innledende visdomsord fra Håvamål, slik den også uttrykkes i følgende indiske ordtak:
Ved mildhet viser den sterke sin makt .