Man kan se langt fra Sørlandet, for horisonten er vid. Om man setter en passerspiss i Kristiansand, og slår en sirkel med radius som strekker seg til Nordkapp, omslutter den alle landene i Europa. Den når til Afrikas nordkyst og tangerer nesten Grønland. For en region hvor sjøfarten historisk har vært en basisnæring, er dette «nærområdet» ikke urimelig. Vi kan innbille oss at vi befinner oss i en norsk periferi, men vi er i verdens sentrum – om vi løfter blikket.
På SKMU Sørlandets Kunstmuseum arbeider vi for å leve opp til forventningene til et krevende publikum – for forventningene er alltid store, og veldig skiftende. Alt vi gjør, gjør vi for å gi vårt publikum det beste vi har, og de videste vyer vi har. Vi legger listen høyt. Vi er i en region, og den skal vi arbeide for. Vi virker i Norge, og der skal vi være ett av de fremste museene. Og i en globalisert tid skal vi leve i verden. For å forstå det lokale og nasjonale, må man speile seg i noe større.
Som publikum har man rett til å spørre seg for hvem vi gjør utstillingene. Vi gjør dem for dere, vårt publikum, men vi vil ikke gi publikum det de vet fra før at de vil ha, men formidle sånt publikum ikke ennå vet at de vil se. Det gir litt motstand, det er ikke alltid selvfølgelig hvordan man skal forstå ting, man må også engasjere seg i det man ser.
Akkurat nå viser vi «Roving Eye», et fantastisk sveip over film— og videokunst fra Sørøst-Asia, og publikumsresponsen er veldig god. Minst like god som for utstillinger med mer tradisjonelle uttrykk og med mer norskklingende navn. Det er bitvis storslagent, men også smalt og eksperimentelt. For eksempel er Jun Nguyen Hatsushiba en vietnamesisk-japansk verdensstjerne, og vi på SKMU introduserer ham for et norsk publikum med en spektakulært vakker film.
I tillegg har vi en utstilling med hollenderen Tom Claassen, hvis skulpturer i alt fra gummi og sand, til marmor og bronse, hygger og engasjerer et publikum i alle aldrer. Britiske Sara MacKillop har gjort et distinkt inngrep over en hel vegg i samlingen som man knapt unngår å legge merke til. To utstillinger til åpner snart, med en fremadstormende, ung, dansk kunstner, Maiken Bent, og en jevngammel kunstner med røtter på Sørlandet, Øystein Aasan – også han på god vei mot en internasjonal karrière.
Jeg tror at publikum kjenner igjen kvaliteten når de ser den, selv om det iblant er en utfordring å omstille seg til uttrykk man ikke er vant med. Når vi som fagstab arbeider med utstillingene, lærer også vi mye, og det er vår viktigste utfordring å formidle dette til publikum. Man kan godt kjenne seg igjen i kunsten, og kjenne seg bekjent med den, men det får ikke bli en passiv gjenkjennelse, at «her ser det ut som det pleier på et museum». Det skal være en utfordring, intellektuelt og følelsesmessig. Man må ikke like alt, man får gjerne bli opprørt om man vil. Vi er her for å engasjere, og selv forbli engasjert.
Det siste året har vi forandret en hel del på museet. Vi får snart opp en ny hjemmeside, laget av Bleed, et av Norges fremste designbyråer, som også står for vår nye designprofil. Kafeen får nye drivere. Der kommer Steinar Svenning, en av Norges beste baristaer (kaffespesialister), til å ta oss til nye høyder og sikkert også ta med seg et nytt publikum.
Størstedelen av samlingen har vi hengt om, med hovedvekt på at hvert rom skal formidle en sammenheng. Vi har innrettet helt nye rom i samlingsetasjen for videokunst, for papir og beslektede materialer, og et spesielt prosjektrom. Vi viser mer kunst i foajeen, blant annet videokunst, men også annet. Vår 3. etasje for skiftende utstillinger blir delt i to halvdeler, slik at vi kan vise to mindre utstillinger parallelt – og en stor utstilling når det passer.
Vår store sommerutstilling «Screaming from the Mountain: landskap og utsiktspunkter» kommer til å omfatte museets alle tre etasjer, med norsk, nordisk og internasjonal kunst som utgår fra en nordeuropeisk, romantisk landskapstradisjon. Det kommer til å bli en fantastisk utstilling, og vi håper å gjøre sommerutstillingene til en viktig attraksjon for alle som befinner seg på Sørlandet. Det kan ta tid å få publikum til å finne veien til museet på sommeren, men på sikt er kulturturismen et viktig aspekt som kommer til å vokse også i vår region.
I samarbeid med Finsk-Norsk Kulturinstitutt viser vi samtidskunst fra Finland i løpet av 2011. Verdensstjernen Eija-Liisa Ahtila, som har vært vist på MoMA i New York og på Tate Modern i London, gjør sin norgespremière her hos oss i slutten av mars. Det er presist som det skal være. Vil man se dette og alt annet vi gjør, får man komme hit.
Vi kommer å samarbeide mye med andre institusjoner. Christianssands Kunstforening er veldig viktig for oss, og det er også Bomuldsfabriken i Arendal og Agder Kunstnersenter. I tillegg har vi et samarbeidsprosjekt med Agder naturmuseum og botaniske hage som skal bryte ned grensen mellom naturvitenskap og billedkunst, og sammen med Vest-Agder-museet holder vi på å bygge opp et felles miljø for konservering av gjenstander og kunstverk. Om vi arbeider med hverandre, kan vi få til mye. Men det er viktig at vi beholder våre ulike identiteter og roller, bare slik kan vi bli en kunstnerisk sterk region. Vi har også innledet samarbeid med viktige nordiske kunstinstitusjoner.
Med Kunstforeningen har vi samarbeidet «Public Matter», et prosjekt som skal forandre byrommet og hvordan vi betrakter og diskuterer det. Hvert tredje år skal en mengde temporære kunstverk og noen permanente prosjekt på et høyt internasjonalt nivå, bit for bit bygge opp bildet av Kristiansand som en selvbevisst og kulturelt sterk by, som svinger seg opp til å bli «hovedstad» for diskusjonen om kunst i offentlige miljø i Norge.
Dette er våre ambisjoner. Når man nærmer seg Kristiansand fra havet er Grønningens fyrlys det første man ser. På bildekulturens område skal SKMU Sørlandets Kunstmuseum være et minst like sterkt lyspunkt, og et minst like høyt ståsted å betrakte verden og oss selv fra.