I dag, med gårsdagens feiring i nydelig vårvær over i minneboka, vil vi snu litt på flisa. Vi vil på nytt konstatere et åpenbart faktum – noen ganger er det på sin plass – nemlig at Norge ugjenkallelig er blitt en flerkulturell nasjon. At vi velger nettopp 18. mai for å gjøre det, skyldes at nasjonaldagen også er blitt en lett synlig manifestasjon av mangfoldet som har grodd fram de siste par generasjonene. I tillegg til alle de bunads-, kjole— og dresskledte menneskene med norsk-etnisk bakgrunn som vandret rundt og gledet seg på Sørlandet i går, bød 17. mai også på et betydelig innslag av personer med annerledes, mer eksotisk utseende. En rekke av dem stilte i nasjonaldrakter fra andre himmelstrøk, men feiret etter norsk tradisjon. Andre demonstrerte klassiske innvandrerdyder ved å benytte anledningen til å tjene en ekstra slant på salg av ballonger eller annet som hører 17. mai til.
Å tenke seg en fremtidig 17. mai uten slike innslag, er umulig.
At den indiskfødte kristiansandsjenta Sarita Sehjpal var valgt ut til å bekranse Camilla Collett-statuen ved Tresse i Kristiansand, ble et slags symbol for oss. Iført silkesari, og på rendyrket sørlandsdialekt, holdt hun en rørende tale om Henrik Wergeland og søsteren Camilla, om sine forbilder Gro Harlem Brundtland og sin egen mor, samt om betydningen av bevisste verdivalg. Mange av våre lesere vil kjenne til Sarita Sehjpal: På én og samme tid er hun en ambassadør for indisk kultur og en arbeidsplasskapende, norsk gründer med beundringsverdig pågangsmot.
Slik er et flerkulturelt samfunn. På slike holdninger hviler mye av USAs historiske suksess.
Vi hilser dennedyptgripende utviklingen velkommen. Vi har godt av nye impulser her oppe i verdens nordlige utkant. Dessuten trenger vi arbeidskraft. Utfordringene innvandringen også byr på, må vi ta fatt i og ikke slippe. Men de er små i forhold til berikelsen.