Da Norge fremdeles var en industrinasjon og i all hovedsak livnærte seg av å fremstille ferdigvarer til eget bruk og eksportere industrivarer til andres bruk, var det stor etterspørsel etter ufaglært arbeidskraft. Verksteder, kontorer, forretninger og fabrikker sydet av en mengde mer eller mindre krevende arbeidsoperasjoner. En sterk rygg og solide muskler i overarmene var vel så viktig, ja ofte langt viktigere enn andre kvalifikasjoner.Ikke alle hadde privilegiet av å bli sidemann på sjokoladebilen, men kasser og sekker skulle løftes, tønner skulle trilles, noe skulle bankes, bæres, spyles og feies. Langt de fleste utførte arbeidet med en fandenivoldsk innstilling, slik Alf Prøysen beskriver det i «Griskokkvisa». Andre utførte selv det enkleste arbeidet med særlig stor stolthet og var langt mer ærekjær enn de fleste. Kanskje gikk det litt langsommere, og de var sjelden eller aldri med på akkordlaget eller i de politiske samtalene rundt kaffebordet. Men arbeide kunne de, og arbeidet ble alltid nøyaktig og presist utført. Og de fikk lønn, riktignok en del mindre enn oss andre, men lønningspose med sedler og mynter som ga stolthet, verdighet og tilhørighet. De skilte seg litt ut, men var likevel en naturlig del av den industrielle landsbyen.I det postindustrielle og høyteknologiske arbeidslivet er det sjelden eller aldri plass til denne kategori arbeidskraft. Når den viktigste muskelen skal sitte mellom ørene og arbeidet er en organisk del av det digitale flimmeret, blir de minst ressurssterke skjøvet ut og bort. Når arbeidsplassene og arbeidslivet i liten eller ingen grad er tilrettelagt for mennesker med fysiske funksjonshemninger, hvordan kan vi da forvente at arbeidslivet skal tilrettelegges for mennesker med betydelig lavere psykisk arbeidskapasitet enn det som er normalt?Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv ble fremforhandlet i løpet av de siste timene av statsminister Stoltenbergs forrige regjering. Den såkalte IA-avtalen har rukket å bli snart syv år. Intensjonen med avtalen har vært å skape et mer inkluderende og humant arbeidsliv, forhindre utstøting, redusere sykefravær, beholde eldre arbeidstakere lengre i arbeid, og tilrettelegge arbeidslivet for mennesker med fysiske og psykiske funksjonshemninger. Men alle som har fulgt og deltatt aktivt i prosessen omkring IA-avtalen har fått bekreftet det de mest av alt fryktet.IA-avtalen har i all hovedsak konsentrert seg om å redusere sykefraværet til den i hovedsak friske og arbeidsføre delen av arbeidsstyrken. Og ved hjelp av lovendringer har nytt fokus blitt etablert. Trygdeloven er endret og nye forskrifter har pålagt legene, arbeidsgiverne og arbeidstakerne rett og plikt til å kartlegge den enkeltes restarbeidsevne før arbeidstakeren blir sykemeldt. Det nasjonale mål på 20 prosent reduksjon er ennå ikke nådd, til tross for at mange bransjer og bedrifter har redusert sykefraværet med mer enn 20 prosent. De siste statistikkene fra SSB viser at det totale sykefraværet i er i ferd med å øke. Og antall uføretrygdede har svulmet til over 320.000 personer.Erfaringene så langt med IA-avtalen viser at skal man lykkes i å redusere sykefraværet, er det avhengig av med hvilken intensitet arbeidet på den enkelte arbeidsplass blir utført, hvilke ressurser som blir stilt til rådighet og med hvilket alvor og engasjement man tar fatt på oppgaven. De bedrifter som seriøst har arbeidet målrettet med å få redusert sykefraværet, bør også ha de beste forutsetninger for å lykkes med de øvrige intensjonene i IA-avtalen. Å inkludere personer med fysiske og psykiske funksjonshemninger bør være vel så viktig som det øvrige arbeidet, og må med tyngde og presisjon settes på dagsorden.I dag utvises det en skremmende likegyldighet når det gjelder å tilrettelegge arbeidsplassene for mennesker med fysiske funksjonshemninger. Og særlig er likegyldigheten stor i det private næringsliv. Denne passiviteten medvirker sterkt til at de funksjonshemmede nøler med bl.a. å ta utdannelse. Næringslivet som ellers skriker etter kvalifisert arbeidskraft, går glipp av viktig kompetanse. I dag må staten betale trygd til mennesker som ellers kunne vært en viktig ressurs, verdiskaper og skatteyter. Kanskje vil det i en ikke for fjern fremtid bli lovpålagt å ansette og tilrettelegge arbeidsplassene for personer med fysiske funksjonshemninger, slik det i dag er lovpålagt å tilrettelegge for atkomst til offentlige institusjoner, kommunikasjoner, hoteller etc.?Det har blitt meg fortalt at i de mest krigsrammede land i Europa, etter både første— og andre verdenskrig, ble bedrifter og offentlige institusjoner pålagt å ansette en viss prosent krigsinvalide. Slik det for 30 år siden måtte lovpålegges å sikre kvinner toalett og garderobefasiliteter på såkalt mannsdominerte arbeidsplasser, må det trolig tilsvarende lovpålegg til for å tilrettelegge arbeidslivet for mennesker med fysiske funksjonshemninger.Et inkluderende og humant arbeidsmiljø er mer produktivt, innovativt og harmonisk enn arbeidsmiljøer hvor planmessig arbeid på dette feltet er fraværende. IA-avtalen viser blant annet at et målbevisst arbeid med å redusere sykefraværet gir klare resultater. Kanskje det også blir litt vanskeligere å bli hjemme fra jobb når kollegaen din som sitter i rullestol og betjener DAK/DAP-programmet med munnkonsoll sjelden eller aldri klager på helsa og alltid møter deg morgenfrisk? Et inkluderende arbeidsmiljø er en kvalitativ størrelse. En forpliktelse overfor ansatte og overfor samfunnet. Det inkluderende arbeidsmiljø representerer en ny standard.I dette arbeidsmiljøet hører også de små psykiske ressurser til. De som tidligere kun feiet gata, bar sekker eller var sidemann på sjokoladebilen. Er alle disse enkle arbeidsoppgavene borte nå? Eller er blikket vårt festet til et punkt høyt hevet over slike ansikter? Hva ville det ikke betydd for Hans eller Grete å komme noen dager i uken på kontoret for å tømme papirkassene? Og for arbeidsmiljøet?I langt mindre grad enn fysisk tilrettelegging, vil det trolig handle mer om å åpne dørene og vise gjestfrihet og omtanke. Og de som det måtte angå vil alltid ha en funksjonsevne og ferdigheter som en bedrift kan gjøre seg nytte av.