Fylkeskommunen mangler det meste: Legitimitet, folkelig oppslutning, vesentlige arbeidsoppgaver. Men den var og er rik på byråkrati.

I denne avisen har vi av den grunn argumentert for fylkeskommunens nedleggelse de siste 15 årene. I dag er dette god latin i hele det politiske Norge. Fylkeskommunen var et kostbart bomskudd.

Men i dag er kommunal— og regionminister Åslaug Haga i ferd med å gjenta fiaskoen. Hennes nye regionmodell, som skal erstatte fylkeskommunene, har fiaskoens stempel i pannen. Den er lite annet enn en repetisjon av den fylkeskommunale reformen i 1975. Bare med den forskjell at den, om mulig, vil ha en enda svakere folkelig forankring blant velgerne.

Det er meg ubegripelig at Åslaug Haga og regjeringen inviterer Stortinget til å opprette et nytt forvaltningsnivå mellom stat og kommune som er like puslete og fremmedgjort som det system det skal erstatte.

Noe av logikken bak regiontanken er at regionene skal få overført mer makt fra Stortinget og stå friere til å utforme sine egne, regionale løsninger. Det er et slags pervertert folkestyre som skal virkeliggjøres gjennom regionene.

Vi så hvordan det gikk når det gjaldt sykehusene. En av årsakene til sykehusreformen og statens overtakelse av sykehusene, var nettopp det meningsløse i å la en rekke fylkeskommunale småkonger få makt og myndighet til å bygge opp sine egne helseimperier.

Regionreformen er på en måte Norges svar på føderalstaten - «delstater» med stor grad av selvstendighet. Det reiser tre spørsmål som få hittil har tatt seg bryet med å vurdere:

Er Stortinget til syvende og sist villig til å gi fra seg makt til et nytt forvaltningsnivå? Vil Stortinget og det egalitære Norge akseptere at det etableres ulikheter regionene imellom når det gjelder løsning av offentlige oppgaver? Og når fylkeskommunens forankring blant velgerne er nesten fraværende, hvordan tror man velgerne vil forholde seg til et nytt og fremmed regionnivå med politikere de ikke kjenner? Hvordan vil siddisen oppleve å stemme på en ukjent bergenser til regionrådet i region Vest?

Hittil har Stortinget grepet inn med nasjonale standarder og minstekrav når ulikhetene i tjenestetilbud og ytelser kommunene imellom har blitt for påfallende. Staten har på denne måten foretatt betydelige inngrep i det kommunale selvstyre, og kommunenes handlefrihet er sterkt begrenset. Det er grunn til å tro at regionene vil lide samme skjebne.

Altså en fiasko. Men det er en varslet fiasko.

Det er etter hvert flere vettuge mennesker som nå roper et varsku mot den planlagte regionreformen. En av dem er Kåre Willoch. I en kronikk i Aftenposten tar han hardt i til ham å være. Den gamle statsmannen kvister hele reformen og skriver at «den rød-grønne regjeringens planer om å erstatte fylkene med et litt mindre antall regioner er en flukt fra de virkelige problemene i den lokale og regionale forvaltningen i Norge». Nye byråkratier vil erstatte gamle byråkratier, og demokratiet blir ikke styrket, men svekket. Åslaug Hagas regioner vil bli lik de gamle fylkeskommunene med ny, rød-grønn etikett.

Jeg har fulgt med i det kaos av ansvars- og funksjonsfordelinger som har skiftet mellom stat, fylker og kommuner de siste 40 årene. Det har vært et salig rot som skaffet arbeid til mange utredningskomiteer. Nå er det på tide å skjære gjennom denne jungelen av lagdelt byråkrati.

I et land med 4,5 millioner mennesker, som tilsvarer en liten bydel i London, har vi 19 fylkeskommuner og 431 kommuner i tillegg til statsforvaltningen og statlige etater på fylkes- og regionnivå. 10-11 regioner vil ikke endre på dette bildet. Norge er et kostbart og byråkratisk land å drive. Det kan spares milliarder av kroner ved å rasjonalisere kommunestrukturen.

Jo mer av Åslaug Hagas region-Norge som blir åpenbart, jo tydeligere blir argumentene for en omfattende kommunereform som vil gjøre et regionnivå overflødig. I dag er de fleste norske kommuner for små til å kunne tilby de tjenester og den faglige kompetanse som innbyggerne må kunne forvente.

Færre og større kommuner vil kunne ta hånd om de oppgaver regionene er tenkt å ivareta.

Men da må det vises politisk vilje til å skjære gjennom. For ingen regjering eller Storting har de siste 50 årene våget å gjennomføre kommunesammenslåinger ved tvang. Den rød-grønne regjeringen har endog programfestet dette i Soria Moria-erklæringen: «. endringer i kommunestrukturen skal være basert på frivillighet».

Alt annet i norsk forvaltning skal kunne endres ved politiske vedtak: Politidistrikter og veidistrikter kan utvides, statlige tilsyn kan tvangsflyttes, departementer kan nedlegges, men 40-50 år gamle kommunegrenser er hellige kyr i norsk politikk.

Tiden er inne - tiden er inne til å foreta nødvendige tvangsinngrep i norsk kommunestruktur. Hvem tør?