Min far, som for øvrig mener mye klokt om mangt, gikk i sommer rundt og undret litt på om alle dere som leser hans tekster synes han gjentar seg selv. Han tenkte at dere kanskje ble lei av at han skrev så ofte om USAs krigføring og okkupasjon, om vestlig definisjon av terrorisme og demokrati, om maktmisbruk og overgrep i Midtøsten, om urettferdighet og skjev fordeling. Kanskje burde han slippe nye stemmer til, stemmer som ytret seg om andre ting. Strømprisen kanskje, eller Al Gores nye film, eller siste skrik i hybridbiler eller hva som helst, egentlig.For det er rart med det. Vi vil jo gjerne fornye oss vi mennesker, og vi vil nødig fremstå som kjedelige, moraliserende og trøtte. Og i en formidlingssituasjon blir det veldig nærliggende å gå slike følelser etter i sømmene. Jeg gjør det jeg også.Det å få lov til å ytre seg i en fast spalte i en ganske stor avis som når ut til mange mennesker, er en veldig privilegert situasjon å være i. La oss slå fast det. Samtidig er det litt krevende, fordi man stiller høye krav til seg selv og man vil nødig kjede sine lesere. For hva er vel en tekst verdt uten publikum, uten den som tillegger ordene mening, tolker det underliggende og krydrer innholdet med sitt eget liv og sine egne erfaringer? Ikke noen ting egentlig.Derfor bruker jeg en god del tid hver måned på å tenke på hva jeg bør skrive om denne gangen og passer nøye på å unngå temaer jeg har berørt før. For å få ordentlig fart på denne tankeprosessen fungerer det godt for meg å gå en tur.Det gjorde jeg også tidligere idag. Mens jeg gikk der i regnet og funderte på om hvor mye regn som må til for å fylle opp damanleggene våre, traff jeg en kollega av meg. Han lurte påom jeg hadde lest i avisen at 7 av 10 nordmenn visstnok frykter klimaendringer mer enn renteøkninger, og la til at han absolutt ikke trodde det var sant. I et land med mette, rike og sedate Ola-er og Kari-er, sa han, ville det være et under om dette stemte. I så fall må det være fordi de da frykter at tomteprisene langs strandlinjen faller eller at forsikringene vil blir dyrere på grunn av ekstremt vær, fortsatte han med et fnys.Vi gikk hver vår vei, men jeg klarte ikke å nulle ut tankene mine. Tro om nordmenn virkelig frykter klimaendringer slik undersøkelsen viste. Det ville på mange måter ha vært veldig bra. Ikke fordi at jeg ønsker at folk skal gå rundt å være redde for så mange ting, men fordi vi ikke lenger har noe valg. Klimaet vårt er i endring og det vil få fatale følger for menneskeheten. Og det er faktisk opp til oss alle å gjøre noe med det.Jeg ble gående og tenke på en artikkel jeg leste på toget (som dessverre ikke kan konkurrere med buss i pris på strekningen Oslo-Kristiansand) dagen før som handlet om to familier som bevisst hadde valgt å leve et så miljøvennlig liv som mulig. De handlet økologiske varer, de komposterte bioavfallet sitt, de resirkulerte søpla og de la vekt på aktiviteter som ikke skader miljøet — som kafébesøk og friluftsliv. De var også medlemmer av Grønn Hverdag som gir tips og råd om hvordan man kan velge en mer miljøvennlig livsstil.Artikkelen refererte til intervjuer med flere slike familier som hadde tatt aktive valg. De aller fleste konkluderte med at samfunnet for øvrig ikke er godt nok tilrettelagt for at en vanlig familie kan ta riktige valg, og dermed levere sitt bidrag til en klode i balanse. Verken sortering av avfall,transport, støtteordninger eller informasjon er godt nok tilrettelagt. Slik bør det ikke være.Regnet tiltok, og mine skrittble raskere. Jeg må hjem og skrive, men hva skal jeg skrive om? Hva er nytt? Hva er spennende? Hva kan utfordre dere til å tenke og til å handle?For 14 år siden forpliktet Norge seg til å arbeide for en bærekraftig utvikling igjennom Rio-erklæringen. Den slo fast at vestlige lands produksjon og forbruk er altfor høyt for en bærekraftig utvikling og for kommende generasjoners livsgrunnlag. Etter denne erklæringen har forbruket i Norge økt med over 50 prosent, og prognoser viser at det kommer til å dobles fra i dag til 2030, hvis det ikke blir satt i gang tilskrekkelige tiltak. De rødgrønne arbeider sent.I artikkelen i Aftenposteten listet Grønn Hverdag opp konkrete tiltak som regjeringen kan iverksette. For eksempel å øke oppmerksomheten på sammenhengen mellom forbruk og miljøutfordringer. Folk skjønner jo ikke at det faktisk er en sammenheng mellom klimautfordringer og hvor mye klær de kjøper. Jeg skjønner i alle fall ikke det, så mye klær som jeg handler.Det bør satses på rimeligere kollektivtrafikk, utvidede ruter og flere avganger. Vi bør ha momsfritak på miljøvennlige varer som økologisk mat og økologisk bomull og på miljøvennlige tjenester som reparasjoner og spa. I tillegg bør det satses på fornybar energi. Hva venter de på? Blekket i SoriaMoria-erklæringen er tørket for lenge, lenge siden.Vel hjemme henger regntøyet og drypper av seg i gangen og jeg har kommet til en slags konklusjon. Jeg synes min far skal skrive om USAs krigføring og okkupasjon, om vestlig definisjon av terrorisme og demokrati, om maktmisbruk og overgrep i Midtøsten,om urettferdighet og skjev fordeling helt til den dagen han ikke lenger behøver å skrive om det.Jeg vil fortsette å minne meg selv og dere på at fremtiden tilhører oss alle, våre barn og deres barn. Vi må slåss, vi må kreve og vi må aldri miste troen på at det nytter. Slik vil jeg repetere til endringene er synlige, til klimaet er stabilt og til all mat vi spiser er giftfri. Kunsten å repetere må vedlikeholdes., bare slik kan vi lære og bare slik kan vi endre.