Blant minnene fra min barndoms gate har fiskebilen en egen plass. Ikke så mye på grunn av fiskelukten fra bilens indre, men først og fremst fordi den betydde fisk til middag. Den gang var fisk hverdagsmat for alminnelige folk, og kjøtt noe som var reservert for søndager og festlige anledninger. Kontrastene til dagens Europa er enorme. Hvis man på det europeiske kontinent ønsker å gjøre inntrykk på sine gjester, nytter det lite å komme trekkende med en lekker indrefilet. Nei, da må man heller by på en fersk torskemiddag. En lekker breiflabb gjør underverker, fersk norsk røkelaks det samme.
En studie av prisene på fisk i sentraleuropeiske storbyer gir klare signaler om hvor ettertraktet fisk er som høyverdig mat. Man må ikke la seg forundre over prisnivåer som ligger to, tre og fire ganger høyere enn hva vi er vant til her hjemme. Som følge av prisforskjellene er det åpenbart at noen må tjene mye penger. De enorme fortjenestemulighetene frister selvsagt uærlige sjeler til ulovligheter, og det er først og fremst profesjonelle internasjonale aktører innen fiskebransjen som står for brorparten av ulovlighetene.
Den norske kystvakten kan rapportere om systematisk rovfiske i internasjonalt farvann utenfor norsk økonomisk sone. Virksomheten er godt organisert med fiskefartøyer registrert under bekvemmelighetsflagg. Overføring av fangstene skjer oftere og oftere i rom sjø til suspekte transportskip. Disse har til oppgave å foredle fisken og bringe denne videre til markedene i Europa. Kystvakten kan i år rapportere om flere tilfeller hvor fiskefartøyer har forsøkt å bytte eller endre sin identitet under samme tokt. Flaggbytter, navneskifter og endringer i registreringsnummer er tiltak som enkelt kan avsløres ved hjelp av detaljerte fotostudier tatt fra overvåkingsfly. At disse aktørene går til slike skritt dokumenterer at de er bevisst hva de gjør, og at virksomheten er godt organisert.
Det europeiske kontinentets nære fangstområder for fisk ser ut til å bli mer og mer presset. Det vurderes nå å innføre totalforbud mot fangst av visse sorter fisk i Østersjøen, og fiskebestandene i den sørlige delen av Nordsjøen er ikke lenger hva de engang var. Det er derfor intet som tyder på at tilgangen på fisk på de europeiske markeder vil bedres i fremtiden. Dette vil trolig føre til stadig høyere priser, og at våre nordlige fangstområder blir enda mer presset enn hva de allerede er. For norske myndigheter må situasjonen fortone seg som urovekkende. Problemene forsterkes av at nåværende internasjonale regelverk for maritim virksomhet tillegger flaggstaten betydelig ansvar for den juridiske oppfølging av eventuelle ulovligheter begått av flaggstatens fartøyer i internasjonalt farvann.
Forutsetningen for dette er imidlertid at flaggstaten reelt har evne og vilje til å straffeforfølge eventuelle ulovligheter, og for en del av disse nasjonene er det klart at så ikke er tilfellet. Norge har selvsagt egen skipsfart å ta hensyn til, og denne er avhengig av at resten av verden respekterer de samme regler for norske skip. Ensidige norske tiltak mot fiskefartøyer i internasjonale farvann under åpenbare bekvemmelighetsflagg vil således være som å kaste stein når man sitter i glasshus. Det kan nemlig fort slå tilbake på en selv.
Dagens tilstander, hvor etterspørselen etter fisk på det europeiske markedet ikke står i noe rimelig forhold til tilførselen, tjener totalt sett ikke norske interesser. Når norske fiskere tjener godt er det selvsagt bra, og når millioninntekter ikke hører til sjeldenhetene forteller det om en bransje som opplever gode tider. Men mye av forutsetningen for dette, er internasjonal respekt for norsk enerett til bl.a. fiskeressursene i norsk økonomisk sone. Når fiskelottandelen per utenlandsk fisker for bare en natts ulovlig fiske i norsk sone kan utgjøre mange normale månedslønner, må man ikke la seg forundre over at mange føler seg fristet til å ta sjansen. Og Kystvakten frykter denne utviklingen, blant annet av hensyn til eget personells sikkerhet. Kidnappingen av de to norske fiskeriinspektørene i «Elektron-saken» i fjor høst, vitner om et hardere klima. Kystvakten har derfor utviklet nye doktriner for fiskeriinspeksjoner som anvender langt mer robuste bordingteam.
To uavklarte forhold kompliserer saken sett fra norsk side. Delelinjen mellom Norge og Russland i Barentshavet, og den internasjonale status til vernesonen rundt Svalbard. Professor Carl August Fleischer, ledende jurist innen internasjonal rett, mener Norge har full suverenitet over den omstridte vernesonen. Konklusjonen er oppmuntrende for Norge. Problemet er at ikke alle deler Fleischers oppfatning, og at ingen viktige nasjoner de facto aksepterer Norges rettigheter i vernesonen. Her har norske myndigheter en betydelig utfordring, og trolig vil det fra norsk side her være klokt å «ile langsomt». På den ene side må man få kontroll med hva som skjer i vernesonen ved Svalbard. Området er altfor viktig til at norske myndigheter kan la saken hvile i det uendelige. På den annen side er vi avhengig av internasjonal respekt for våre rettigheter, og ingen er mer tjent med tvist om norske rettigheter i vernesonen enn fiskeforbryterne. Et langsomt økende forvaltningstrykk fra norsk side i vernesonen er således fornuftig.
Når det gjelder delelinjen mellom Norge og Russland i Barentshavet, arbeider trolig tiden for Norge. Utvinningen av olje — og gassressursene i Barentshavet og forvaltningen av fiskeriene betinger et nært samarbeid som åpenbart er i begge lands interesse. Forholdet til Russland i nord er godt, vi har sammen det europeiske kontinent som marked for fisk, olje og gass, og begge land er således best tjent med en løsning i minnelighet.
Viktig er å erkjenne at Norge av hensyn til forvaltningen av ressursene må ha evne og vilje til å hevde sin suverenitet i de omstridte områdene. En oppegående kystvakt som en operativ marine, er av avgjørende betydning.