Tusenvis av utlendinger oppholder seg ulovlig i Norge uten at det offentlige vet hvor de befinner seg, hvem de er eller hvor mange de er. Ifølge organisasjonen «Selvhjelp for innvandrere og flyktninger» (SEIF) lever så mange som mellom 5000 og 10.000 personer i skjul i Norge. Hverdagen deres består av å skjule seg for myndighetene og kjempe for det vi andre stort sett tar som en selvfølge; bevegelsesfrihet, legehjelp, mat, skole og sysselsetting. Aftenposten har den siste tiden satt livssituasjonen til de papirløse innvandrerne på dagsorden gjennom en rekke artikler. Løsningen fra ansvarlig fagstatsråd, Bjarne Håkon Hanssen (Ap), er å sende dem ut av landet. Den løsningen er ikke noe annet et forsvar for dagens politikk, som går ut på å ignorere en situasjon der en stor gruppe mennesker lever rettsløst. Norsk innvandringspolitikk skal være verdig og individorientert — ikke en heksejakt og heller ikke status quo slik statsråden velger.Som ellers i den endeløse rekken av viktige debatter, er enkeltmenneskets frihet og rettigheter grunnleggende for meg også i innvandrings- og integreringsdebatten. Det innebærer å forholde seg til det viktige prinsippet om at alle mennesker skal behandles som individer, ikke som en stor og ensartet gruppe slik sosialdemokratiet i årtier har hatt en tendens til å klassifisere mennesker. Innvandring til Norge gjelder i hovedsak de som på grunn av forfølgelse eller katastrofer trenger et nytt hjemland, eller de som av andre grunner ønsker alt fra kortvarig til permanent opphold i landet. Norge som «mottakerland» har en plikt som deltaker i et globalisert verdenssamfunn til å ta imot mennesker på flukt. Vi bør vise storsinn og takknemlighet overfor de menneskene som ønsker å komme til Norge for å bidra til samfunnet. Et slikt utgangspunkt er kanskje enkelt på papiret, men det gir en del utfordringer, og det setter på plass klare skillelinjer i den politiske, ideologiske og faglige debatten.Siden år 2000 har ca. 23.000 asylsøkere forsvunnet fra asylmottak i Norge, uten å oppgi nytt tilholdssted til myndighetene. Dette betyr at vi har mennesker på flukt innad i landet. Vi vet bare ikke hvem og hvor, men vi vet at de ikke kan leve et verdig liv med rettigheter og plikter som resten av innbyggerne. For en tid tilbake fortalte en bekjent av meg fra Oslo om noe datteren hennes sa når hun kom hjem fra lekeplassen en ettermiddag: «Mamma, jeg vil også flytte ned i kjellerstua til naboen. De barna som er der trenger ikke gå på skolen - noen gang». De såkalte papirløse innvandrerne har ifølge Aftenpostens artikkelserie om temaetikken mot til å sende barna på skolen i frykt for å bli oppdaget og kastet ut av Norge. Av samme grunn tør de ikke oppsøke lege, og de har heller ingen mulighet til å ta lønnet og lovlig arbeid. Den eneste løsningen som gir mat på bordet er å jobbe svart for luselønn. De fleste innvandrere i Norge har kommet hit gjennom opphold på humanitært grunnlag eller familieforening. Mange uten reelt behov for beskyttelse har søkt asyl for å skaffe seg et bedre liv i Norge enn det de har i eget hjemland, og en rekke lyver på seg asylgrunner. Det er nødvendig å beskytte asylinstituttet til fordel for dem som er reelle flyktninger. Arbeidssøkere skal avvises i asylkøen, og heller få en mulighet til å arbeidsinnvandre. På den måten slipper denne gruppen å lyve om at de er forfulgt. Papirløse innvandrere synes ikke, høres ikke og merkes ikke, men de er der. I utgangspunktet er jeg selvsagt skeptisk til å gi ulovlige innvandrere opphold. Ved å åpne for amnesti sender myndighetene ut signaler om at de som bare oppholder seg her lenge nok ulovlig til slutt vil få opphold. Amnesti av menneskelige grunner kan virke umenneskelig for dem som prøver å trenere systemet i håp om at et nei til slutt skal bli ja. Men for ureturnerbare er det en uverdig menneskelig situasjon som skaper usikkerhet for alle parter. Særlig ille er dette når det rammer barn. Det må være grenser for hvor lenge samfunnet kan tillate en slik behandling av mennesker og humanitære hensyn må få forrang. Vi skal ikke åpne for kollektivt amnesti, men det bør være mulig å kunne gi individuelt amnesti i spesielle tilfeller. Tidligere Unge Venstre-leder Lars Henrik Michelsen har flere ganger tatt til orde for amnesti, og har flere ganger blitt høvlet ned av andre politikere. Blant annet av SVs Heikki Holmås som senest i 2006 responderte med at «De som oppholder seg her ulovlig bør transporteres ut når vi har mulighet. Vi har ikke vurdert amnesti tidligere, og det er heller ikke noe vi vurderer nå». Denne holdningen er i stil med dagens politikk og med dagens rød-grønne regjering. Likevel ser SV nå ut til å ha snudd i saken. I kjent SV-stil går partiet nå ut mot sin egen regjering og foreslår amnesti for papirløse innvandrere. De møter motstand hos sine egne regjeringspartnere, men får støtte fra blant annet KrF og Venstre. Jeg er spent på om SV og Karin Andersen denne gangen klarer å overbevise regjeringskollegaene i Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Papirløse og rettsløse innvandrere bør ikke ufiltrert få amnesti og opphold i Norge, men vi bør åpne for muligheten til ny saksbehandling med nye opplysninger på bordet. Det er det eneste humant riktige, men jeg er tvilsom til at et flertall av norske politikere er villig til å handle deretter. Jeg gjør generalsekretær i Norges Røde Kors Trygve G. Nordbys ord i Aftenposten 18. november til kjernen av problemet i debatten: «Norske politikere er livredde for å gjøre noe som kan fremstå som liberalt i innvandringspolitikken».