Lotto-vinneren høster applaus for sitt hell, og våre fotballspillere, som innkasserer to-sifrede millionbeløp i lønn, blir berømmet, mens Hydro-sjefen piskes i den offentlige gapestokken han har havnet i.
Det viser hvor fleksible våre moralske og etiske standarder er når det gjelder forholdet mellom inntekt og ytelse. Og til tider ganske dobbeltmoralske.
Opsjonsavtaler som utløser slike beløp som Hydro-ledelsen nå kan innkassere, ligger selvsagt hinsides lønnsnormene i det norske samfunn, og det kan man moralisere og filosofere over og ha meninger om.
Men i tilfellet Hydro foreligger det en bindende opsjonsavtale som styret har inngått med 35 Hydro-ledere. En insitamentordning som ikke har vært uvanlig i norsk næringsliv.
Og Eivind Reiten kunne trolig ha tjent mye mer som aksjemegler, kapitalforvalter eller finansrådgiver.
Man kan kritisere Hydro-styret for at det i sin tid gikk inn på slike avtaler og at de ikke forutså hvilke formidable beløp som kunne komme til utbetaling.
Men man kan ikke som eiere komme i ettertid, slik næringsministeren gjør nå, og si at det er umoralsk av Hydro-ledelsen å ta ut den avtalefestede lønnen.
Man kan mene at det var uskjønnsomt av styret å inngå en opsjonsavtale uten begrensninger på vegne av eierne. Og dersom staten som eier mener dette er så graverende at styret har tapt eiernes tillit, får man ta konsekvensene av det og kaste styret.
Men det sirkus som nå utspiller seg i og rundt Næringsdepartementet vitner om forsømmelser og en pinlig ansvarsfraskrivelse fra Næringsdepartementet og næringsministerens side.
Vi ender altså opp med en situasjon hvor Hydros styre, styreleder, ledelse og næringsminister Dag Terje Andersen kommer svekket ut av denne smørja. Det kan man kalle omdømmedestruksjon.