Den nye valgparolen kan i så måte være symptomatisk for den defaitisme og usikkerhet som begynner å sette sitt preg på Ap-apparatet. I stedet for bramfritt å slå fast at velferd er viktigst, slik Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland nå gjør hver gang de åpner munnen, signaliserer parolen en viss tvil om velgerne er enige med dem. Og mye tyder på at parolen treffer virkeligheten bedre enn de besvergelser partiledelsen nå lirer av seg.«Jeg er ikke enig i at folk vil stemme etter lommeboka. Folk vil ha fellesskapsløsninger,» sa partileder Jagland på landsstyremøtet i går. Hvis hans kontante analyse er riktig, hadde Høyre neppe sett verken 30-tallet eller 20-tallet på meningsmålingene for tiden. For det går en grense for hvor mange fellesskapsløsninger folk vil ha. Med rette eller urette er det Arbeiderpartiet som i folks bevissthet nå hefter for «overbookingen» av kollektive goder. Og partiet sitter klistret i gammelt, ideologisk tankegods fra velferdsstatens barndom.For etter at velferdsstaten har gitt oss økt velstand og større valgfrihet på en rekke områder hvor staten tidligere har hatt monopol, ønsker mange velgere seg større valgfrihet også når det gjelder velferdsgoder. Kan kommunene konkurranseutsette, kan også Ola og Kari nordmann gjøre det samme.Arbeiderpartiets skremselsagitasjon om at velferdsstaten er truet om Høyre kommer til makten, biter ikke på velgerne. For velferdsstaten er så grunnfestet i det norske samfunn at intet politisk parti vil kunne rokke ved bærebjelkene i denne velferdskonstruksjonen. Folketrygden ble endog fremmet av en borgerlig regjering og vedtatt av et storting med borgerlig flertall.Og fellesskapsløsningene — velferdsordningene - er blitt endret og tilpasset under marsjen. Et av hovedangrepspunktene i Ap's valgkamp mot Høyre er Høyres ønske om å endre sykelønnsordningen for å få redusert den formidable veksten i utgiftene til Folketrygden. Arbeiderpartiet har selvsagt rett i at de som rammes av dette vil kjenne det på pungen. Men de partiene som sto bak innføringen av kontantstøtten til småbarnsforeldre vil med rette kunne si at dersom Arbeiderpartiet skulle lykkes i å fjerne dette velferdsgodet, vil det ha minst like store økonomiske konsekvenser for ressurssvake småbarnsfamilier.Derfor kan det virke noe tilfeldig hvilke partier som flikker på hvilke velferdsordninger. For verken sykelønnsreformen eller en fjerning av kontantstøtten er anslag mot velferdsstaten, men flikking på velferdsordninger på toppen av velferdsstatens kransekake.Velferd er viktig, men for tiden slutter nær halvparten av velgerne opp om partier som mener at grensen for vårt kollektive ansvar for befolkningens velferd er nådd.