Og observatører har etter toppmøtet mellom Ariel Sharon og Mahmoud Abbas i Egypt i forrige uke snakket om et klimaskifte i den betente konflikten.

Mye av optimismen skyldes palestinernes nyvalgte president. Mahmoud Abbas synes å følge opp den linjen han stod for før han ble president. Han har aldri støttet den voldelige intifadaen, men vært tilhenger av forhandlinger. Allerede på 1970-tallet etablerte han kontakt med liberale krefter i Israel, og det ledet senere til Oslo-prosessen. Før valget uttalte han at han ville gjenoppta fredsforhandlingene.

Selv om tonen i Midtøsten er mer forsonlig enn på lenge, er det ingen grunn til overdreven optimisme. For de virkelig tunge stridsspørsmålene som er nødvendig å løse er hittil ikke berørt. Som bosettinger, grenser, muren og Jerusalems status. Dessuten er tilliten mellom partene tynnslitt etter tiår med uroligheter.

Vold og selvmordsangrep har ikke brakt palestinerne nærmere en egen stat. Samtidig har den brutale okkupasjonen og ydmykelsen ført til et ekstremt hat mot israelerne. Abbas spiller høyt, men forhandlingslinjen han legger opp til kan vise seg å bli banebrytende. Forhandlinger forutsetter imidlertid vilje hos begge parter til å gi. Noe Sharon og Israel må ta inn over seg.

Valget av Abbas ble godt mottatt i USA, Israel og EU fordi de ser muligheter for en fredsløsning. Men selv om de mener Abbas er en mann de kan snakke med, er det grenser for hvor langt presidenten kan strekke seg i å inngå kompromisser før han kommer i miskreditt hos sine egne.

Ariel Sharon har tidligere kjørt en knallhard linje overfor palestinerne. Angrep mot israelske mål er blitt besvart på brutalt vis. I forbindelse med oppmykningen som nå synes å være på vei, er Sharon fremdeles mest opptatt av at Abbas klarer å stanse volden fra palestinsk side. Derfor er det berettiget frykt for en israelsk overreaksjon om det skulle forekomme palestinske angrep.

Det viktigste er nå at Sharon og Israel kommer Abbas i møte, slik at palestinerne ser at den fredelige veien deres president satser på gir resultater. At Israel vil løslate flere hundre palestinske fanger, er et steg i riktig retning, men ikke nok. Palestinerne må oppleve at forhandlingene fører til reell fremgang med tanke på det som er målet: En selvstendig palestinsk stat. Der sitter Sharon og Israel med nøkkelen.