Tidspunktet for kunngjøringen var nok mer overraskende enn beslutningen selv. De fleste hadde regnet med at Jagland ville fortsette der han slapp før sykefraværet, inklusiv å gjenoppta posisjoneringsarbeidet foran ledervalget. Men kanskje har tre roligere uker, sammen med signaler fra fylkeslagene, fått ham til å innse at vinden i Jens Stoltenbergs retning har tiltatt i styrke. Uansett står det respekt av avgjørelsen til partilederen gjennom ti år.Når det er sagt, var det Thorbjørn Jagland selv som utfordret Jens Stoltenberg til boksekamp. Det skjedde da han lanserte sitt eget kandidatur for en ny periode lenge før partirutinene tilsa. Ettersom Stoltenberg valgte å forholde seg lojalt til de samme rutiner og tradisjoner, ble det i stedet en skyggeboksekamp med Thorbjørn Jagland som eneste deltager. Og enden på visa ble at han slo seg selv ut. I faget taktikk står en slik prestasjon til stryk — nesten som samme manns for alltid berømte 36,9. På den bakgrunn kom gårsdagens kunngjøring egentlig sent.Jagland kan likevel trekke seg med noe av æren i behold. Beslutningen om å gi seg tjener roen i partiet, og han kan med hånden på hjertet vise til helsemessige hensyn. Samtidig som årsaken til en sliten helse sannsynligvis ligger nettopp i den maktkampen han nå har tapt.Slik kan argumentasjonen gå i sirkler.Nå synes veien å ligge åpen for Jens Stoltenberg. Han kan velge å opprettholde sitt formalistiske standpunkt om å informere valgkomiteen når den starter sitt arbeid, eller han kan raskt sende klare signaler om at han er lederkandidat. Vi tror han gjør det siste, og derigjennom fester grepet. For nå trenger Arbeiderpartiet virkelig til fast ledelse, om det skal komme seg ut av myren det har sunket ned i etter en elendig gjennomført valgkamp, katastroferesultat på valgdagen og en senere destruktiv maktkamp.Men Jens Stoltenberg er også svekket av de siste måneders begivenheter. Og selv om han og Jagland har stått i spissen for hver sin politiske gruppering innen partiet, har de politiske forskjellene dem imellom vært vanskelige å få øye på i hverdagen. Særlig påfallende har det vært i forhold til arbeidet med å reformere offentlig sektor. Der har Stoltenberg på ingen måte blitt den kraften hans tilhengere forventet av ham. I stedet er arenaen overlatt til Høyre og Victor D. Norman, som raskt har inntatt en posisjon høyt på banen.Det skal bli interessant å se hva Jagland-fløyen nå foretar seg. I går var Trond Giske ute med rask støtte til Stoltenberg. Men smarte Giske har nok en rekke mindre smarte partifeller som føler bitterhet i dag. Spørsmålet blir om partilojaliteten, som tradisjonelt er sterk i partiet - særlig når den kombineres med litt piskesvinging, gjør utslaget. Alternativet er videre ferd mot dødsskyggens dal.