I dag uttaler utenriksminister Jan Petersen i realiteten det samme når det gjelder vårt forhold til EU og Europa. Regjeringens europapolitikk er basert på Sem-erklæringen som slår fast at Norges tilknytning til EU bygger på EØS-avtalen. Punktum.Mens Europa gjennomgår den største endring som har funnet sted i etterkrigstiden med etableringen av en felles valuta og forberedelsene til et utvidet EU som vil omfatte 25 land, tviholder den norske regjeringen på en EØS-avtale som gjenspeiler virkeligheten fra den gang EU var EF i 1989.Tidligere i denne uken la regjeringen fram et «strategidokument» om regjeringens «europeiske plattform». Det var et pinlig tafatt dokument som slår fast at Norge står utenfor de viktigste politiske prosesser i Europa, men at vi vil forsøke å hekte oss på de alle de EU-prosesser som er mulige. For Norge har fått klar beskjed fra EU om at EØS-avtalen ikke vil bli reforhandlet nå, om noen gang. Samtidig har EUs utenrikspolitiske talsmann, Chris Patten, gjort det klart at vi ikke kan påregne flere særavtaler med EU.Vi er altså fortsatt henvist til passivt å tilpasse oss de lover som EU-organene vedtar. Siden EØS-avtalen ble inngått gjelder det over 4000 lover som Norge ikke har hatt medbestemmelse i utformingen av.Det er derfor patetisk å høre statsminister Kjell Magne Bondevik kommentere situasjonen med at «Europa er mer enn EU», når «mer» er Lichtenstein, Sveits og Island. Og for Høyre må det være en traumatisk opplevelse å være med på denne «la det skure»-politikken på et politikkområde som har vært en av partiets fanesaker i over 40 år.Det skjer omveltninger i Europa — i våre nære omgivelser. Men den norske regjering agerer som om intet har hendt. Tvert om ønsker ikke regjeringen Bondevik at det som nå skjer i EU reflekteres i noen ny EU-debatt. Regjeringen vil bare «legge til rette» for debatt og «refleksjon» om Norges stilling i Europa i bred forstand. Og denne forstanden betyr ikke EU, men hele Europa, i betydningen Lichtenstein, Sveits og Island. Det er i sannhet luft over slike visjoner.En EU-debatt kan først komme dersom det oppstår «en ny situasjon» der «et meget stort antall nordmenn skifter mening», sier Høyres leder, Jan Petersen. Faktum er at den nye situasjonen har oppstått med de endringsprosesser som skjer innen EU, og ikke minst i forholdet mellom EU og EØS-landene. Men velgerne har både krav på og behov for å få vite hva som skjer og hvilke konsekvenser det har for vårt fremtidige forhold til EU. Politiske ledere og ikke minst en regjerings fremste oppgave er å lede an - å gå foran og vise velgerne vei. Ikke å sitte passivt og vente på at det skal oppstå en dramatisk situasjon som tvinger befolkningen til å skifte mening. Det er dårlig lederskap. Og det er det regjeringen utøver for tiden i EU-saken.