Av mange grunner har jeg i det siste gått og tenkt mye på at livet egentlig er veldig alvorlig. Det er slett ingen lek eller en dans på roser, som klisjeene vil ha det til. Det er dødsens alvorlig å være menneske på jorden i våre dager, og det er så mange åpenbare grunner til å være dypt bekymret. Jeg har nok en egen evne til å bekymre meg over ting, derfor har jeg gjennom livet lært meg noen gode fortrengningsteknikker for å slippe å ta alt innover meg og for å kunne leve selvisk og lykkelig. Dette fungerer sånn tålig bra. Det dumme er at jeg nok er over gjennomsnittet glad i nyheter i alle former og i informasjon generelt.Jeg leser aviser, ser på tv, surfer på internett og hører på radio. I tillegg er jeg informasjonsansvarlig et sted som jobber med miljøinformasjon. Jeg er så mettet på informasjon at det gir meg fordøyelsesbesvær og tunge tanker. Jeg er selvfølgelig selektiv. Det er jo ingen som leser en avis fra begynnelse til ende, men det hender at noen saker settes så høyt på agendaen at man uavhengig om man vil eller ikke absorberer deler av dens innhold. Slik er det for eksempel med kongefamilien. Det er bare så mye stoff om kongefamilien at man ikke klarer å unngå å oppdateres på deres virke og være. Dette også om man vil det eller ikke. Jeg kan mer enn de kongelige enn hva jeg normalt vil innrømme, og jeg kan mer om annet tull og tøys enn jeg også vil innrømme. I løpet av den siste måneden har en mørk sky av bekymring bygget seg opp over hodet mitt. For overalt hvor jeg snur meg, slik føles det i alle fall, uansett hva jeg ser, leser eller hører, snakkes det om global oppvarming og klimaendringer. Fordi det er nettopp det jeg også tenker når jeg ser nok en artikkel om ekstremvær, nok en moraliserende kronikk om hva hver enkelt av oss må gjøre og nok et skremmende fremtidsscenario. Jeg blir matt, trist og føler meg på grensen til apatisk. Jeg vil ikke se, ikke høre, ikke vite. Jeg har prøvd å fortrenge det hele, og lagt vekt på avsnitt i de artiklene jeg har lest som uttrykker en viss fremtidstro og optimisme. Og våkner hver morgen med et håp om at vinterværet fungerer som normalt. For noe går vel riktig vei? Så toppet det hele seg i forrige uke, da vi i forbindelse med åpningen av nytt FN-hus i Arendal satte opp Guggenheims film «En Ubehagelig Sannhet», den med Al Gore som dere helt sikkert har hørt om. Filmen har gått for fulle hus i de fleste land i vesten, bortsett fra i Norge. Noe som i seg selv gir grunn til undring. Vi hadde lagt opp til en kveld med film, etterfulgt av debatt som jeg skulle lede. Dette førte naturlig nok til at jeg måtte forberede meg litt og lese meg litt opp. Fortrengningsmekanismene måtte jeg legge på hylla for kvelden. Og på grunn av disse forberedelsene var jeg allerede litt mørk til sinns, da jeg satte meg i kinosetet for å se Al Gore fremføre sitt avanserte power point-foredrag om tingenes tilstand. Han kan umulig tilføre meg noe nytt, tenkte jeg. En og en halv time etter satt jeg litt svimmel tilbake. Svett i hendene tenkte jeg; Jorden har feber og vi står overfor en krise som mangler sidestykke i menneskehetens historie. Og det skjer nå. Ikke 100 år fram i tid, ikke i en annen tid, men akkurat nå. Konsekvensene blir så dramatiske at noen går så langt at de kaller det folkemord. Altså, gjør vi ikke noe med klimaendringene nå, vil millioner av mennesker måtte flykte fra sine hjem og fra sine land, millioner av mennesker vil dø, og verdenskartene må tegnes om fordi havet vil stige med så mye som sju meter. Konsekvensene er så enorme at de er vanskelige å forestille seg. Filmen var forskrekkende god. Det samme var Al Gore. En strålende kommunikator. Sammen med rulleteksten foreslår filmen en rekke råd og gode ideer. Løsninger. Det er også opp til meg og deg, det er mye vi kan gjøre. Vi vet det. Vi kan kjøre mindre bil, senke temperaturen inne, fyre mer miljøvennlig, handle færre klær, handle økologisk, rettferdig og kortreist. Vi kan ta toget, sykle, kjøre buss. Og alt dette vil faktisk hjelpe mye mer enn man skulle tro. Jeg har all den informasjonen jeg trenger for å handle nå. Jeg kan forandre min livsstil i dag, men jeg klarer det ikke. Er jeg ikke bekymret nok? Jo, jeg tror jeg er det. Jeg skal om noen måneder få mitt første barn og jeg er såpass bekymret at jeg til tider kan angre på at jeg velger å få barn. Hvilken verden skal hun overta? Og hvordan kan skal jeg kunne forklare henne at vi hadde alle svarene, vi hadde bare ikke viljen til å gjennomføre det som trengtes? Så behagelig var det med all denne personlige friheten, alle genserne til under 200 kroner, all reisingen rundt på jorda, alle tingene og all egoismen.Jeg innser at jeg trenger hjelp. Jeg trenger sterke politiske avgjørelser som tvinger meg til å handle riktig. Som begrenser mine valg, slik at jeg automatisk gjør det som er best for jorden og for fremtiden. Ikke bare det som i øyeblikket gleder meg selv. La klærne bli dyrere så ikke jeg handler så mye, la bensinen bli dyrere så jeg ikke kjører så mye, la meg slippe å velge mellom økologisk og ikke-økologisk mat (eller mat og kunstig mat, som Terje Håkonsen sa en gang). Og la meg få bo i et samfunn som legger til rette for riktige valg, ikke for økt privat forbruk og kjøpefester. Tiden er inne for handling og ekstreme løsninger. Vi kan rett og slett ikke vente lenger. Jeg klarer det bare ikke alene, og jeg er nok ikke alene om det.