Kåre Kristiansen satte sitt preg på norsk politikk og på det politiske ordskiftet i flere tiår. Som statssekretær i Sosialdepartmentet var han en av arkitektene bak innføringen av Folketrygden i 1967 og han fikk utløp for sitt sterke sosiale engasjement som formann i Stortingets sosialkomité.
Han markerte seg som en svoren Israel-venn og vakte internasjonal oppmerksomhet da han gikk ut av Nobelkomitéen i protest mot tildelingen av fredsprisen til Yassir Arafat i 1994. I så måte hadde han mange meningsfeller her i landsdelen.
Med sine klart profilerte meninger var Kåre Kristiansen en kontroversiell politiker, etter hvert også i sitt eget part.Hans kompromissløse Israel-støtte og abort-motstand kombinert med hans ja til EU-standpunkt og ønske om et bredt ikke-sosialistisk samarbeid som inkluderte Frp, vant ikke gehør i partiledelsen.Det lot han seg ikke affisere av. For han forfektet sitt politiske budskap uten tanke på egen vinning og tap.
Kåre Kristiansen tilhørte en utdøende rase i norsk politikk — de brennende hjerter. Som en ildfull idealist nøt han vår respekt, uenig som vi ellers kunne være i hans politiske korstog.