LOs rolle i norsk politikk er betydelig. Gjennom sin leder, Yngve Hågensen, sikret vår største arbeidstakerorganisasjon seg kontroll over Arbeiderpartiets politiske utvikling ved å kjempe «gutten» Thorbjørn Jagland inn i vervet som partileder. Da han senere også ble statsminister, ble Hågensens rolle som gudfar fullkommen. Det var Hågensen som trakk i trådene og la de store linjene, først og fremst i inntekts— og velferdspolitikken.Men LOs innflytelse var ikke bundet til Arbeiderpartiet og Thorbjørn Jaglands plass ved makten. Etter Jaglands avgang fortsatte Hågensen å øve sterk innflytelse på regjeringens politikk. Med sin utsatte parlamentariske stilling trengte Kjell Magne Bondevik, som leder av sentrumsregjeringen, i enda større grad enn Jagland Hågensens velsignelse for å holde orden i den økonomiske politikken. Og med LOs løfte om å fortsette moderasjonslinjen, til tross for regjeringsskiftet, var en av de viktigste styringsforutsetningene for regjeringen Bondevik på plass.LO-veteranen Jan Balstads utspill før helgen om at det venter en fremtid med lave lønnskrav, kan likevel ha strukket organisasjonens politiske fell for langt. LO kan aldri glemme at dens viktigste anliggende er medlemmenes økonomiske tarv. Gjør organisasjonen det, river den grunnen bort under seg selv. Det har allerede kommet mishagsytringer mot Balstads uttalelser om LOs beskjedne ambisjoner fra lokale tillitsvalgte. Og vi skulle tro at de nye gruppene høyere utdannet arbeidskraft som LO ønsker å fri til, er grundig vaksinert mot videre hopehav etter dette.LOs overordnede problem er at organisasjonen taper medlemmer. Ser vi på LO-medlemmenes alderssammensetning og de strukturendringer som skjer i norsk arbeidsliv, vil denne negative utviklingen med stor sikkerhet skyte ytterligere fart i årene som kommer. Samtidig vil andre og mer aggressive arbeidstakerorganisasjoner uten ambisjoner om å sikre det nasjonale inntektspolitiske samarbeidet få mer vind i seilene. Det er en høy pris LO nå betaler for å sette seg i Finansdepartementet og Norges Banks sted.Vårt råd til LO ville være å tenke mer på sin egen rolle som arbeidstakerorganisasjon og mindre på å opptre som regjeringens finanspolitiske vikar. Det har noe med rollefordeling i norsk samfunnsliv og med ryddighet partene imellom å gjøre. Det er fra et rent sosialøkonomisk perspektiv en ren ønskesituasjon Yngve Hågensen har beredt for regjering og næringsliv. Men når de sosiale forskjellene er økende og eventyrlige, private kapitalinntekter skaper en ny norsk overklasse, bør Hågensen følge sitt sosialpolitiske instinkt og la statsmannsambisjonene og leflingen med Røkke og hans likesinnede ligge.Lite taler dessverre for at så vil skje. I stedet synes LO klar for nye politiske erobringer. Det virker nå som om LO tar på seg rollen som brobygger mellom Arbeiderpartiet og KrF i den fastlåste striden om kontantstøtten. Det kan sikkert skape vei i vellinga. Men var det likevel ikke bedre at LO inn i det neste årtusen først og fremst konsentrerte seg om sine egne medlemmer?