Vi har rapportert det flere ganger før, at de sosiale ulikhetene på 90-tallet har økt. Mytene om at vi lever i et land der likheten er vårt fremste nasjonale kjennetegn, får likevel stadig flere grunnskudd. Denne gangen fra en OECD-rapport som forteller at inntektsutviklingen har bidratt til å forstørre ulikhetene i det norske samfunnet gjennom det siste tiåret. Mens utviklingen i en rekke andre land vi liker å sammenligne oss med, har gått andre veien.Dette er ikke godt nytt hverken for den sittende eller de foregående regjeringer. Men dagen før regjeringen legger fram sin melding om utjevning av økonomiske kår, er det nødvendig nytt. Det er nemlig en ikke villet utvikling vi her registrerer konsekvensene av. Siden midten av 80-tallet har det gått gale veien, og da heter statsministrene i tur og orden Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland, Jan P. Syse, Gro igjen, Thorbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik. Ingen av dem hadde etter hva vi kan huske lovt større sosiale forskjeller. Noen av dem hadde derimot programfestet sosial utjevning. Størst grunn er det til å rette søkelyset mot Arbeiderpartiet. Både fordi partiet har regjert lengst og fordi partiets politiske eksistensberettigelse springer ut av å stette småkårsfolks tarv. Det har ikke partiet maktet. Like fullt står tidligere finansminister Jens Stoltenberg fram i VG onsdag og forteller om hvordan skattesystemet må legges om for å snu utviklingen. Vi får håpe han vet hva han snakker om denne gangen.Samtidig skulle det være et solid politisk flertall på Stortinget for å ta i tu med oppgaven. Det var en av Kjell Magne Bondeviks flaggsaker da han tiltrådte som statsminister for snart to år siden å bidra til å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller i befolkningen. Det har han ikke lykkes med. Mens de nyrike bysbarna Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten danser like friskt på bordene som før, er det lite håp i sikte om noe bredt velferdspolitisk kompromiss mellom Bondevik og Arbeiderpartiet. Det sørger striden om den ulykkelige kontantstøtten for. Dermed er det meste vi kan håpe på litt flikking på skattesystemet.Men all skyld skal likevel ikke politikerne ha. Mye tyder på at fordelingen av kapitalinntekter hadde vært jevnere i Norge om vi hadde hatt en sterkere tilbøyelighet til å spare i aksjer. Her er vi virkelig annerledeslandet i internasjonal sammenligning. Høyres gamle visjon om selveierdemokratiet er blitt virkelighet på boligmarkedet, men ikke på aksjemarkedet. Derfor er veien til et økonomisk mer egalitært Norge brolagt med politiske paradokser. Det er ikke alt som kan løses med et stort anlagt sentrum-venstre-samarbeid. Mest av alt gir likevel de nakne fakta sitt selvstendige bidrag til politikkens selvransakelse. Det er alvorlig når vi gjennom mer enn et tiår har fulgt feil kurs.