Dette skjer i takt med at stadig flere næringer rammes av konjukturnedgangen. Det startet med den utsatte it-bransjen, men har i løpet av de siste par årene nådd industri— og anleggsbransjen, hotell- og restaurantbransjen, foredlingsindustrien, høyt nyutdannede akademikere, økonomer og jurister.Mye tyder på at det er langt igjen til den norske økonomien når bunnen av denne økonomiske bølgedalen. Sentralbanksjef Svein Gjedrem varslet i sin årlige tale at arbeidsledigheten kommer til å stige ytterligere, og at Den Norske Bank som en følge av blant annet dette vil sette ned styringsrenten i løpet av våren. Slik håper han på sikt å svekke den norske kronen, for på nytt å gjøre norsk næringsliv og industri konkurransedyktig i utlandet.Til tross for denne dramatiske utviklingen, er det så langt bare Arbeiderpartiet som har tatt den økende ledigheten på alvor. Partileder Jens Stoltenberg har gjentatte ganger kritisert regjeringen for at de ikke gjør nok for å demme opp for utviklingen. Da Norge var inne i tilsvarende økonomiske nedgangstider på 1970 og 80-tallet ble krisene møtt med aktiv motkonjukturpolitikk. Det samme skjedde på 90-tallet, da det inntektspolitiske solidaritetsalternativet bidro til at både renten og ledigheten gikk ned.Nå har også Fremskrittspartiet kommet på banen. Til tross for at partiet ikke har noen tradisjon for å bekjempe arbeidsledighet, har de nå varslet at kampen mot ledigheten blir partiets fanesak i valgkampen. Det er et viktig signal, ikke minst til regjeringen, om at også de må ta situasjonen på alvor. Carl I. Hagen vil bruke mer av oljepengene til å smøre den norske økonomien og at forsering av veibygging og andre statlige bygg- og anleggsprosjekter skal demme opp for lavkonjukturen. Å sprøyte mer oljepenger inn i den norske økonomien nå, kan være som å helle bensin på bålet. Før behandlingen av revidert nasjonalbudsjett må derfor regjeringen komme på banen med et altnernativ til Hagens vidunderkur, som det er all grunn til å frykte bivirkningene av.Slik situasjonen har utviklet seg kan ikke regjeringen lengre overlate ansvaret til Sentralbanksjefen og partene i arbeidslivet. De må selv utarbeide en aktiv politikk på området. Det er ikke tilstrekkelig å bruke ledigheten som virkemiddel til å få ned rentenivået, og på den måten sakte men sikkert snu den norske økonomien. Dette er en smertefull prosess, som koster mer enn den smaker. Arbeidsledighet koster enormt, både for samfunnet og de enkeltpersoner som rammes. Det er regjeringens ansvar å håndtere en gryende krise i norsk økonomi. De kan ikke vente på at den går over av seg selv, slik strutsehode-taktikken deres har gått ut på frem til nå.