Det har vært upassende og politisk ukorrekt å antyde at norske samfunnstopper og næringslivsledere kan ha befatning med aktiviteter som fortjener denne betegnelsen. Korrupsjon har vært et fenomen vi har klistret på andre, og ofte nærliggende, nasjoner vi ikke har ønsket å sammenligne oss med.I en kronikk i Aftenposten nylig har tidligere forlagsdirektør Andreas Skartveit stilt det provoserende spørsmålet om ikke korrupsjon heller er det normale, også i vårt land. Han viser til at den fremste korrupsjonsovervåkeren i verden, Transparence International, nylig har publisert en rankingliste over korrupte land. Tidligere lå vi nederst. Nå er vi verst i Norden og har passert Singapore og Storbritannia. Og det er oljeindustrien som løfter oss, sier tidsskriftet.Dette er en virkelighet verken offentligheten, lovgiverne eller rettsapparatet har klart å ta helt inn over seg. Vi er ubegripelig naive og blåøyde, sier Eva Joly, som justisminister Odd Einar Dørum var klok nok til å hente hjem fra Frankrike som spesialrådgiver. Der har hun skaffet seg et navn som korrupsjonsjeger og har stått bak opprullingen av den største korrupsjonsskandalen i fransk historie. En sak som går for retten i disse dager.Og Eva Joly benytter enhver anledning til å rive ned nordmenns naive forestillinger om hvilket moralsk høyverdig land vi bor i, og mener at de sakene som har nådd det norske rettsapparatet bare er toppen av et isfjell.En ting er de virkelig tunge økonomiske kriminalitetssakene som dreier seg om hvitvasking av penger eller rendyrkede bestikkelser av stort format. Et annet forhold er de mange mindre eksemplene på korrupsjon, bestikkelser eller smøring, som vi har kviet oss for å sette det riktige navnet på. Det være seg kjøp av kystskippersertifikat eller kjøp av en brysom journalist, for å sitere Anders Skartveit.Vi tror det er helt nødvendig at det norske samfunn må innstille seg mentalt på at korrupsjon også er en del av den norske virkeligheten. Det gjelder ikke bare vår mentale beredskap. Én Eva Joly kan lite utrette dersom ikke økokrim og påtalemyndighetene er rustet til å møte denne utfordringen, og dersom lovgivningen heller ikke er tilpasset denne nye kriminelle virkeligheten.Vi har dessverre et bestemt inntrykk av at vår beredskap på disse områdene er sterkt forsømt.