Sem-kameratene har vært ute på dypt vann flere ganger, men har vist en egen evne til å dra seg i land på trygg grunn.Det skyldes ikke først og fremst at samarbeidsregjeringen har særskilte politiske egenskaper, men at det ikke finnes noe reelt styringsalternativ. Hvis så var tilfelle hadde trolig Bondevik og hans statsråder måttet levere nøklene til sine respektive kontorer for lengst.Både Arbeiderpartiet, SV og — ikke minst - Fremskrittspartiet hadde gjerne sett den sittende regjering forlate sine poster. Men ingen av partiene har nok å vinne på å kaste regjeringen. Det er rett og slett ikke lønnsomt for dem.Ap fikk en lekse ved siste valg som de sent vil glemme, og for enhver pris ikke vil gjenta. Jens Stoltenberg kommer neppe til å ta regjeringsmakten igjen før han har et sikkert flertall for en politisk plattform i Stortinget. Det kan tidligst skje etter valget i 2005. De som tror KrF bedriver bigami, kjenner ikke Kjell Magne Bondevik. Han vil trolig heller pensjonere seg enn å skifte side i denne perioden.SV har fått utrette historisk mye i løpet av dette siste året, men partiet er fortsatt på langt nær så store i virkeligheten som gallupene tilsier. Kristin Halvorsen er helt avhengig av Ap for å bli kvitt den sittende regjeringen. Var det opp til Carl I. Hagen, var både KrF og Venstre for lengst sparket ut av regjeringskontorene og erstattet av Frp. Men den interne oppryddingen i partiets ideologiske grums har ennå til gode å materialisere en tillit som gjør Frp til verdige partnere for Høyre. Trolig er det bare et spørsmål om tid før den politiske tyngdeloven tvinger fram en mer forpliktende allianse mellom de to Høyre-partiene, men at det ennå er et stykke igjen ble ettertrykkelig bekreftet under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Der ble Frp's løsslupne økonomiske teorier nok en gang stående i grell kontrast til Høyres linje og regjeringens krav til stramme budsjetter. Med bakgrunn i det vi har sett av politiske slagsmål denne våren, er det grunn til å tro at Bondevik II blir sittende til den parlamentariske situasjonen endres ved neste valg. Spekulasjonene om at Bondevik ville provosere fram et kabinettsspørsmål for å redde seg ut av det høyrevridde regjeringssamarbeidet, har falt på sin egen urimelighet. KrF har hatt en historisk stormfull vinter, der både elendige meningsmålinger og interne stridigheter har slitt partiet i ulike retninger. Når de nå likevel står last og brast ved sitt valg av samarbeidspartnere, kommer de neppe til å gi etter for press senere i perioden.Det største tankekorset for regjeringen må være den rekordlave oppslutningen. Da Sem-kameratene inntok regjeringskontorene etter valget i 2001, hadde de tre partiene til sammen 35,7 prosent. Ved siste måling hadde de 26,3 prosent, og oppslutningen har vært enda lavere. Høstens valg blir derfor en lakmustest for Bondevik II.