I vår del av landet har fokuset vært rettet mot utvekster i Helseregion Sør som har mer med dårlig lederskap å gjøre enn med selve helsereformen. Selv om kritikerne vil hevde at det er sykehusreformen som har skapt grobunn for lederkulturen i Helse Sør.

Men kodetriksingen og gullkantede pensjoner er spesielle Helse Sør-fenomener. Driften av de andre fire helseregionene i Norge har ikke påkalt den samme oppmerksomhet ut over det som er felles problemer for helseregionene — trange økonomiske rammer.

Den grunnleggende idé bak sykehusreformen var at i et land med 4,5 millioner mennesker er det nødvendig å samordne sykehusressursene. Da kreves det én eier som kan organisere spesialisttjenestene mest mulig effektivt landet sett under ett.

Men skal denne stordriftsfordelen utnyttes, må det en drastisk omstrukturering av sykehusvesenet til. Sykehus må legges ned og medisinske spesialiteter må sentraliseres til et fåtall sykehus. Vi har ikke råd til å opprettholde parallelle tjenester på flere sykehus uten at det er et forsvarlig pasientgrunnlag. Den økonomiske krisen som helseregionene og sykehusene nå opplever, skyldes at man ennå ikke har tatt konsekvensene av denne siden av reformen. Vi opprettholder en sykehusstruktur vi ikke har råd til fordi staten som sykehuseier mangler det motet som skal til for å gjennomføre omstruktureringen. I stedet forsøker man å få omstruktureringen gjennomført ved å kaldkvele helseregionenes økonomi. Det dramatiske underskuddet ved Sørlandet sykehus som kom for dagen i går, er en talende illustrasjon på tingenes tilstand.

Det er dette lederen av Nasjonalt råd for prioritering av helsetjenester, Idar Magne Holme, satte ord på i vår avis i går. Han advarer mot den ostehøvel-taktikk som sykehuseierne i dag driver med. Den gir en kvalitetssenkning som befolkningen ikke er tjent med. Moderne medisin krever at spesialisttjenester må sentraliseres. Holme peker spesielt på akuttberedskapen, hvor norske sykehus opprettholder beredskapsordninger hvor det ikke er tilstrekkelig pasientgrunnlag.

Denne problemstillingen griper derfor rett inn i økonomikrisen ved Sørlandet sykehus. Striden om fordelingen av medisinske funksjoner mellom Arendal og Kristiansand samt opprettholdelsen av den nåværende sykehusstrukturen på Agder koster mer enn hva staten som sykehuseier er villig til å betale for. Det er denne realiteten sykehuseierne ikke har turt ta inn over seg, mens de har gitt etter for fakkeltog og politisk press. Med det resultat at sykehusledelsen blir malt mellom økonomiens kvernsteiner.