Supermakten hadde bestemt seg for å vinne krigen mot terror — om det så skulle skje gjennom alenegang. Alle advarsler ble ignorert, og uriktige opplysninger om Iraks masseødeleggelsesvåpen fremsatt for å rettferdiggjøre invasjonen. Nå mener stadig flere amerikanere at det USA-ledede angrepet på Irak var et feilgrep.

Denne uken rundet antallet drepte amerikanske soldater i Irak 2000. Er det noe som påvirker opinionen i USA i forbindelse med militære aksjoner, er det frakten av likposer hjem fra krigssonen. Dette, sammen med de enorme økonomiske omkostningene, fører til økende misnøye med Bush-administrasjonen. Aldri tidligere i sin regjeringstid har Bush vært mindre populær enn nå, og aldri har motstanden mot operasjonen i Irak være større.

Amerikanerne var fast bestemt på å innføre demokrati etter vestlig mønster i Irak. Valg er avholdt, og en midlertidig regjering av irakere utnevnt. Gjennom folkeavstemning er et grunnlovsforslag godkjent, og dette skal berede grunnen for et fullverdig parlament og en varig regjering. Men veien til fred synes uendelig lang.

Problemet for USA er at alle bestrebelsene og ofrene ikke har lagt noen demper på terrorhandlingene i Irak. Hittil har opprørere drept 2000 amerikanske soldater, og minst 10 ganger så mange irakere. Hvordan det er mulig å utvikle et levedyktig demokrati under slike omstendigheter, er vanskelig å fatte.

Mye tyder på at USA igjen har manøvrert seg ut i en hengemyr, som leder tankene hen på Vietnam. Lite tilsier at den politiske prosessen som er i gang i Irak vil kunne stanse terrorhandlingene. De ser i stedet ut til å eskalere. Det betyr at amerikanske styrker kan bli stående i Irak i årevis. Utsiktene er alt annet enn lyse, særlig fordi invasjonen ifølge mange observatører har gjort Irak til et drivhus for nye terrorister og selvmordsbombere.

Samtidig sliter USA med forholdet til Europa, som nærmet seg frysepunktet etter invasjonen i Irak. Mange nasjoner på vårt kontinent motsatte seg en militær intervensjon, men supermakten vendte det døve øret til. Det ser nå ut til at krefter i Bush-administrasjonen har tatt lærdom av denne arrogansen, og det er kommet invitasjon til samarbeid over Atlanteren. Betyr dette at supermakten innser at alenegang ikke fører fram, er det et initiativ vi ønsker velkommen. Samtidig utelukker vi ikke at utspillet også kan være et signal om at Bush er ubekvem med at han risikerer å få et ettermæle som den presidenten som ledet USA inn i konfrontasjon med resten av verden.