For radiolyttere blir det som for fotballelskere da Myggen løp ut på Sør Arena mot Sandnes Ulf 5. oktober 2008. Unni er nyttårsaften – et fyrverkeri å lytte til. Tungen og leppene går som stemplene i Ferrari-motoren til formel 1-esset Fernando Alonso. Ingen formidler mer levende, mer entusiastisk og triller ut flere gullegg enn "Radio-Unni". Når Norge lørdag kveld (kampstart kl. 22.15) spiller åpningskampen i håndball mot Frankrike blir det med lyden av henne på radioen og fjernsynsbildene fra andre siden av Nordsjøen.
Mine gode kolleger i Fædrelandsvennen har forbilledlig presentert landsdelens ni utøvere, åtte som ville snakke og ei som forholdt seg taus. Men de tok ikke med den lokale stjernen som vi kommer til å høre mest fra – Unni Anisdahl. Riktignok er hun født i Harstad, men har siden Gro Harlem Brundtland var statsminister hatt hytte i Billeviga ute på Jærnesheia og flyttet inn på Høivold brygge ikke så veldig lenge etter at sementen fra Dalen Portland var størknet.Når du betaler eiendomsskatt to steder i kommunen er du kristiansander – end of discussion.
Dessuten spilte hun håndball mot Vindbjart i Vennesla tidlig på 70-tallet. Det var den gang bygda hadde et lag i øverste divisjon. Våre stjerner var Randi Holte, Ingebjørg Johansen og Marit Vennesland. Men det var da vi snakket om "hoppskudd" og det var innkast med den lille ballen.
Unni fra Vestar fikk også med seg 72 landskamper, scoret 58 mål og ble aldri utvist!
Det hun før hadde i nevene fikk hun senere i kjeften. Akkurat det vet jeg etter diverse møter i hine hårde dager fra fredagene på Telfords pub. Der burde det nok blitt noen "to minuttere" på oss begge. Tidenes kvinnelige sportsreporter la opp etter 0-1 mot Aalesund 18. oktober 2009, etter 31 år i NRK.
Under krigen trøstet nordmenn seg med oppbyggende meldinger fra Toralf Øksnevad – "Stemmen fra London". Jeg forstår at han gav seg. Krigen var slutt.
Men at den største radioprofilen siden Rolf Kirkvaag, Richard Herman og Bjørge Lillelien kastet inn håndkleet var uforståelig. Det var akkurat like uforståelig som da hun la inn årene som alpinkommentator etter verdenscupen i Åre i 2001. Da hadde hun skreket ned av fjellsider 44 OL— og VM-medaljer hjem til Norge siden 1989. Hun var dronningen i alpin-bakken.
— Jeg er tom, sa Unni til meg den gang. Da jeg ymtet frempå at hun måtte ha drømmetilværelsen – sommer på Palmekysten og vinteren i eldoradoer som Kitz, Wengen, Chamonix, Aspen etc, kom eksplosjonen:
— Dette er steinhard jobbing, og har du vært i Kitzbuhl en gang, så har du vært der...
Det blir som Matta sa til meg da jeg skrøt av utsikten han hadde fra huset på Gimlekollen:
— Moe, har du sett Oksø fyr en gang, så har du sett fyret.
Etter at det var slutt på Sør Arena i 2009 var Unni en smule mer molefonken: - Der er litt stusselig.
- Hvordan er det å være tilbake i manesjen?
— Det får bli som det blir, men jeg gruer meg til alt det andre – trafikkaos og sikkerhetskontrollene, sier Unni som har vært på samtlige OL siden 1988. Unni – let the games begin.
Du blir "Stemmen fra London" – 67 år etter at det ble taust fra Toralf Øksnevad.