Hva kan måle seg med et lite kjærtegn fra min elskede? Hvor mye må til for å gi meg håp for fremtida? Hva kommer opp mot et «Hei!» og et smil fra min tenårssønn?
Hvordan hadde jeg hatt det uten min hustrus nærhet gjennom dagenes medgang og motgang? Hvordan hadde jeg orket å leve med et åpent sinn uten mulighet til å treffe og vise omsorg for mitt barn? Hadde jeg sovet godt om natten om jeg visste at min familie daglig levde i livsfare? Hadde jeg hatt overskudd til å utføre min jobb på en god måte om jeg visste at min mor levde i skrekk og smerte? Hadde jeg hatt pågangsmot nok til å lære et nytt språk uten oppmuntring og omsorg fra mine nærmeste? Hadde jeg vært velvillig innstilt til samfunnet rundt meg om jeg ble nektet rett til å sovne trygt under samme tak som min hustru og barn år etter år? Hadde jeg trodd på alt snakk om viktigheten av de demokratiske og menneskerettslige verdier i et sånt samfunn? Og hva om jeg i tillegg bar på tunge traumer etter krig, død, tortur og flukt? Hvordan kan noen bli et helt, velfungerende og integrert menneske om de er ufrivillig skilt fra sin familie over flere år?
Året som kommer inneholder ikke godt nytt for alle i vårt land. Det skal kreves mer av allerede utarmede hjerter! Hvordan kan vi snakke om bærekraft om milliardene vi bruker på nye veier hindrer oss i å lindre nød og smerte blant våre medmennesker? Hvordan kan vi få kraft til å bære nye generasjoner nordmenn inn i framtida om empati for de svakeste overskygges av «de beste intensjoner «? Er det bærekraftig å la være å vise barmhjertighet?