Kommentaren sto første gang på trykk 23. oktober 2010.

Det er år og dag siden landsdelen har opplevd maken til politisk drama som den siste halvannen uken har utspilt seg i Aust-Agders hovedstad. Kort fortalt dreier det seg om at Arendals ordfører ville bli fylkesordfører i Aust-Agder, men hennes eget kommuneparti nektet å støtte henne.

Med det kunne saken vært ferdig. Men ikke i Arendal Ap. For Rolstad Larsen følte seg sveket av sine nærmeste. Vrakingen i representantskapet i Arendal Ap skjedde mens hun var i Kina, og hun ble åpenbart ikke varslet underveis av sine egne om hvilken vei det bar. I stedet kom hun hjem til oppslag i Agderposten der partifeller – delvis anonymt – begrunnet vrakingen med hennes soloutspill, manglende alliansebygging og at hun er uspiselig som fylkespolitiker vest for Arendal.

Vel hjemme tok Rolstad Larsen sin bitterhet ut i media. Hun kalte lederen av Arendal Ap «feig» og en bystyrekollega – som offentlig begrunnet hvorfor han ikke ville støtte henne som fylkesordførerkandidat – for «illojal». Hun varslet samtidig at hun vil vurdere å melde seg ut av Ap når hun er ferdig som ordfører om et knapt år. I kjølvannet av dette har flere tillitsvalgte meldt seg ut av partiet og bidratt til full oppvask i media.

Saken har interesse langt utenfor Arendals grenser. Ikke bare fordi Rolstad Larsen har vært en markant ordfører med sterke meninger om mange landsdelsspørsmål. Men også fordi hennes skjebne kan tjene som en lærebok i hvordan politikk ikke bør utøves.

Torill Rolstad Larsen er en flott person og har blitt kalt en god ambassadør for Arendal. Sist under kronprinsbesøket i begynnelsen av september viste hun sine egenskaper på dette området. En ordfører i en middels stor norsk by er imidlertid ikke først og fremst borgermester. Hun må beherske det politiske håndverket. Det har Rolstad Larsen vist at hun ikke gjør. Tvert imot har hun mislykkes i mange saker hun har valgt å profilere seg på. Flere av disse har vært knyttet til lokalisering. Slike saker skaper sterke følelser. For politikere som velger å fronte dem, blir den politiske fallhøyden tilsvarende stor. Skal man ha mulighet til å vinne slike kamper, er det viktig å komme tidlig inn i prosessen, være med å legge premisser og knytte strategiske allianser.

Det klarte ikke Arendal da det kommende Universitetet i Agder skulle lokaliseres på ett sted i Aust-Agder for fire-fem år siden. Striden sto mellom Arendal og Grimstad. Lillebror vant. På tampen forsøkte Arendal å berge sykepleierutdanningen i byen, men tapte også den kampen. For kort tid siden kom også vedtaket om å flytte AMK (akuttmedisinsk kommunikasjonssentral) fra Arendal. Sentrale aktører i helseforetaket fortalte i etterkant av vedtaket om en kommuneledelse som først da alle premisser var lagt, kastet seg inn i kampen. AMK er nå på vei til Lillesand. I tillegg kommer den pågående striden om ulike sykehusfunksjoner. Fakkeltoget i forrige uke var en kraftig manifestasjon av hvor sterkt arendalittene føler at også den kampen er i ferd med å tapes. I sum har Torill Rolstad Larsen fremstått som regionens ubestridt største dyrker av politiske nederlag. Helt til hun avlet fram sitt eget.

Felles for mange av de politiske nederlagene er at ledelsen i Arendal har kommet for sent på banen og ikke behersket det avgjørende spillet. Ei heller har man klart å bygge relasjoner til viktige aktører. Mangelen på dette siste er da også en viktig årsak til det dramatiske fallet vi har vært vitne til den siste uken. Knapt noen andre politikere i fremtredende posisjoner på Agder har vært dårligere enn Torill Rolstad Larsen til å bygge politiske allianser: Hun maktet ikke å samle flertall bak seg i sitt eget kommuneparti i nominasjonssaken. For få måneder siden gikk flertallskonstellasjonen i Arendal bystyre i oppløsning. På regionplan er hun en rød klut vest for Fevik. Og selv en fylkeshovedstad trenger støtte fra andre kommuner. Men i Arendals tilfelle synes regelen å ha vært at ordføreren enten ikke kjenner sin besøkelsestid, eller kjører så tøft at andre kommuner skremmes bort. Nevnte AMK-sak er et eksempel på det første. «Vi kunne hjulpet Arendal til å beholde AMK-sentralen. Men vi ble aldri kontaktet», sa Grimstad-ordfører Hans Antonsen til Agderposten etter at slaget var avgjort. Sykehussaken er et eksempel på det siste. Her mener flere andre ordførere i fylket at Rolstad Larsens språkbruk skader saken.

I stedet for møysommelig og systematisk politisk arbeid i forkant av beslutninger, har Rolstad Larsen blitt kjent for sterke emosjonelle reaksjoner i etterkant. I både AMK— og sykehussaken har hun slengt om seg med beskyldninger om at de som fatter beslutninger har skjulte agendaer og at grunnlaget for tillit er borte.

Parallellene til reaksjonen på vrakingen i nominasjonsprosessen er slående. Nok en gang hudflettes beslutningstakere som ikke oppfører seg slik hun ønsker. Mens hun selv åpenbart ikke har gjort forarbeidet grundig nok. Når hun i tillegg truer med å melde seg ut av partiet, setter hun seg selv helt på den politiske sidelinjen. Ordføreren i Sørlandets nest største by har gjort seg selv til det amerikanerne kaller en «lame duck». Hvorfor skal partifellene i bystyret støtte opp om en leder som snart kan være ute av partiet?

Nå er det ikke vanskelig å forstå bitterheten over å bli vraket av sine egne. Den politiske historien er rik på eksempler om hvor sterke følelser som da kan settes i sving. Men den er også full av eksempler på politikere som takler slike nederlag på en måte hvor man beholder den politiske verdigheten. Grete Faremo, født i Arendal, er ett slikt eksempel. Da Thorbjørn Jagland kastet henne ut av regjeringen i 1996, var ingen i tvil om hvor urettferdig behandlet hun følte seg. Men Faremo sa ingen ting. I stedet bet hun nederlaget i seg. 13 år senere kunne hun stråle i høstsola på Slottsplassen over et bemerkelsesverdig politisk comeback.

Torill Rolstad Lasen kommer neppe tilbake.