Hvordan kan vi, med 4–5 millioner mennesker, fortelle en nasjon på 1,3 milliarder mennesker hvordan et styresett best fungerer? Hvilken erfaring har vi å bygge på? Har vi glemt at vi var barbarer for noen hundre år siden, på en tid da Kina hadde et høyt utviklet samfunn? Det er forskjell på å styre en «landsby» og en nasjon på Kinas nivå. Kina burde ha fått Fredsprisen.

Jeg tillater meg et eksempel: For noen år siden hadde jeg to hunder, to mynder. Den ene var en greyhound, den andre var en afghansk mynde. Til tross for helt lik oppvekst fremviste de to hundene fullstendig forskjellig personlighet. De måtte behandles på helt forskjellig vis for å få det beste ut av dem. Jeg har kjent en bulldog, jeg har kjent en schæfer. De trenger forskjellig regime. De trives også best med det.

La meg si det rett ut; vi må slutte å tro at vi har funnet «løsningen» for hele jordens befolkning. Hvilket lykketreff det ville vært. Om vi i løpet av et par hundre års eksperimentering ikke bare fant et bra styresett for oss selv, men like godt for hele verden. Men det er ikke slik. Afrikanere er ikke europeere, kinesere er ikke heller europeere.

I mange tiår har vi i det såkalte «vesten» forsøkt å redde Afrika fra fattigdom. Med all rett kan vi si at vi gir ikke tilbake mer enn vi i sin tid tok. Men kampen mot fattigdommen hjelper ikke. Vi leser av forskernes rapporter at de blir flere. Som en forutsetning for vår veldedighet krever vi at de afrikanske landene starter en demokratiseringsprosess, og at de underlegger seg det Internasjonale pengefondets administrasjon.

Kina har også kastet sine øyne på Afrika. Rett nok er de ute etter kontinentets naturressurser, med deres tilnærming viser seg å lykkes på et annet sett en vestens. De er ærlige i sin hensikt; de vil kjøpe varene, og de vil betale for dem. Afrikanerne vil heller gjøre forretninger med kineserne enn med oss. Forretninger gir kjærkommen inntekt til land i nød. Land med fattige, land som trenger at penger er i bevegelse. Land som har funnet sin måte å fungere på. Dessverre så fins det også her tilfeller hvor diktatur og slaveri ødelegger.

Og nå er vi inne på sakens kjerne, nemlig denne; hvem er det som i særlig grad bidrar til forbrødring i verden i dag? Alfred Nobel skrev i sitt omstridte testamente, altså det som ligger til grunn for Nobels fredspris, følgende:

« … och en del åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser.»

Sitatet er ordrett hentet fra testamentets omtale av Fredsprisen. Jeg kan ikke se at det vanker et eneste ord om demokrati eller «Verdensbanken» eller noen som helst annet av vår vestlige tankegang. Alfred Nobel var en vis mann.

Kina har utrettet mer enn noen annen stat i verden når det gjelder bekjempelse av fattigdom og forbrødring av mennesker og nasjoner. Også i Afrika, men det er ingen land som noensinne har klart å snu så stor fattigdom til håp, som det vi ser i selve Kina i dag. Det kinesiske styresettet har gjort det mulig å heve levestandarden for kinesiske bønder og landsens fabrikkarbeidere helt markant de siste to år. Og da snakker vi om svimlende 700–800 millioner mennesker. Det er like mange mennesker som lever i USA og Europa til sammen. Vi ser det samme i Brasil.

Når Kina presses av USA på valutaregulering i forhold til dollar, svarer Kina med å inngå allianser med Brasil, Thailand, India, Indonesia med flere. Altså; det meste av verdens befolkning. Sammen lanserer de tanken om en ny verdensvaluta.

På nyhetene hørte vi Norges statsminister gi uttrykk for at tildelingen ikke må koples til den norske stat, og at prisen tildeles suverent av Det Norske Nobelinstitutt. Kineserne er jo ikke dumme. I Alfred Nobels testamente står følgende å lese om hvem som skal sitte i komiteen som tildeler Fredsprisen:

« … samt för fredsförfäktare af ett utskott af fem personer, som väljas af Norska Stortinget.»

Hva har så fredsprisvinner Liu Xiaobo gjort for Alfreds ønske om «förbrödrande»? Liu Xiaobo var en sentral person rundt opptøyene på Den Himmelske Freds Plass i 1989. Vi husker denne hendelsen med tårer i øynene. Det var kraftfullt, det var nødvendig, det var storsynt og modig. Deretter har han prøvd å skrive sin egen versjon av en vestlig demokratisk grunnlov for Kina. En lov som har flere hundre forkjempere.

Han blir av venner betegnet som en rebell. Vi trenger rebeller. Hans virke er imidlertid så på tvers av det kinesiske samfunn at han bures inne for undergravende virksomhet. Liu Xiaobo bærer et tankegods i sitt hode som i påfallende grad minner om vårt vestlige demokratiske system. Det kan tenkes at han er en greyhound i en flokk med afghanske mynder? I vårt norske samfunn har vi også slike. Også vi burer dem inne. De er bulldoger blant schæfere. Hvem som er ekstrem nok til å bures inne, kommer bare an på referansene vi har.

Samtlige kinesere jeg kjenner ser på Kina som et demokrati, dog med en annen styreform enn vestens. De mener at det går ut på det samme om man velger blant personer under en paraply enn under flere paraplyer. I Kina er spekteret av synspunkter vel så vidt under en paraply som det vi hos oss totalt ser under flere paraplyer. De fleste kinesere som jeg kjenner gir uttrykk for en asiatisk holdning lik dette: «Dersom det demokratiet dere snakker om, er det vi ser i India, tror jeg heller vi bør beholde vårt eget system.»

Dersom menneskehetens utvikling kunne måles med millimeters nøyaktighet, så kanskje vi kunne måle hverandre. Men menneskene er forskjellige og utviklingen er forskjellig.

Når – og på hvilket grunnlag – ble Nobels fredspris omgjort til en demokratipris på vestlige premisser? Kina fortjener Nobels fredspris.