Med sin handlemåte har utenriksministeren begått et grovt overtramp i forhold til den politikk alle norske regjeringer i nyere tid har ført i forhold til Nobelkomiteen.
Aftenposten opplyste lørdag at utenriksminister Gahr Støre i New York møtte lederen av Nobelkomiteen. I samtalen videreformidlet Gahr Støre Kinas voldsomme motstand mot å tildele prisen til en kinesisk dissident. Flere av de andre tilstedeværende reagerte og oppfattet Gahr Støres opptreden som et forsøk på å påvirke Nobelkomiteens leder. Gahr Støre avviste i helgen bestemt dette siste. Han mener det var naturlig å informere Jagland om hvilke reaksjoner man kunne vente seg fra Kina i tilfelle en slik tildeling.
Det er vanskelig å tro at en så erfaren og vanligvis dyktig utenriksminister mener det han sier. Tidligere ledere av Nobelkomiteen har i løpet av helgen fortalt at de aldri ble kontaktet av norske regjeringsmedlemmer i forkant av pristildelinger. De ville ha oppfattet en slik handlemåte som forsøk på å påvirke komiteen. Spørsmålet som gjenstår etter Gahr Støres uttalelser i helgen er: Hvorfor kontaktet utenriksministeren Nobelkomiteens leder hvis han ikke ønsket å påvirke komiteens tildeling? Det er ikke uvanlig at norske regjeringer får kritikk fra utenlandske regimer når Nobelprisen tildeles menneskerettighetsaktivister. Tildelingene til Dalai Lama og Aung San Suu Kyi er gode eksempler på det. Hver gang har den norske regjering vist til at Nobelkomiteen er selvstendig og ikke har noen forbindelser til regjeringen. Gahr Støres handlemåte bidrar til å rive teppet vekk under denne politikken. Både kinesere og andre har nå sett at hvis man protesterer kraftig nok, er det mulig å bruke den nåværende norske utenriksministre som en bakkanal til Nobelkomiteen.
For å hindre at noe lignende skjer i fremtiden bør Gahr Støre beklage sin kontakt med Nobelkomiteens leder.