Enhver diskusjon og debatt om psykiatri og psykiatrien blir meningsløs hvis forståelsen av psykiatriens menneskesyn, diagnostikk, sykdomsetiologi (-lære) og behandlingsstrategi er mangelfull. Psykiatriens vrangforestillinger er mange, med store negative konsekvenser for pasienter, pårørende og samfunnet.
Psykiatri betyr leging/heling av psyken. Hva er så psyken?
Det mest presise å si er at psyken er menneskets bevissthetsfunksjon eller jeg-funksjon eller den totale summen av menneskets psykiske, mentale og sosiale fungering. Psyken, sjelen, sinnet eller bevisstheten, er ikke noe organ i kroppen eller hjernen, men en formidlende instans mellom individer og mellom individet og den ytre fysiske og sosiale virkeligheten.
Mennesket er et sansende, følende, erfarende, erkjennende, tenkende, reflekterende og agerende vesen. Ikke dominert eller bestemt av ytre atferdstrekk som psykiatrien legger vekt på i sin «moderne, kriteriebaserte diagnostikk» og som kliniske psykologer og nevropsykologien så servilt bruker i sin jakt på det som da jeg studerte psykologi ironisk ble kalt schizokokkene.
Ingen vet hvor psyken er, selv ikke de gamle grekere som mente at psyken hadde sitt sete i mellomgulvet, derav betegnelsen schizofreni, eller «spaltet mellomgulv», på en av de såkalte psykiske lidelsene. Hvis schizofreni skyldes en kroppslig mangeltilstand, som for eksempel vitaminmangel, er schizofreni selvsagt en fysisk sykdom, ikke en psykisk lidelse.
Psyken har aldri hatt noen sentral plass i psykiatrien. Heller ikke «virkeligheten». En pasient som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen sa det slik: «Psykiatrien bryr seg ikke om virkeligheten (til pasienten).»
Fysiske sykdommer og somatiske sykdomstilstander kan gi psykiske symptomer, men dette bør vi ikke kalle psykiske lidelser. Å skjelne og skille mellom det (rent) somatiske, fysiske og kroppslige, og det (rent) psykiske og mentale, er vanskelig, men likevel av fundamental betydning når det gjelder å stille riktig diagnose og avgjøre behandlingsstrategi, både innen somatikken og psykiatrien. Det er feilbehandling å behandle somatiske sykdomstilstander som gir psykiske symptomer som psykiske lidelser. Det er også feilbehandling å behandle psykiske lidelser som somatiske sykdomstilstander. Skillet faller bort, til stor og ubotelig skade for pasientene.
En av psykiatriens mest forterpede og inngrodde vrangforestilling er hypotesen om «kjemisk ubalanse i nevrotransmittere i hjernen». På Lommelegen.no kan vi lese at psykofarmaka, den kjemiske giften psykiatrien kaller medisin, virker ved å behandle en ubalanse i nevrotransmittere for serotonin, dopamin og noradrenalin. Slik «ubalanse» kan ikke måles og er aldri blitt målt. Like fullt pøser psykiatrien på stadig mer kjemisk gift, i alle farger, fasonger og kombinasjoner, i den tro at noe en dag vil «virke» (positivt).
Vi må også skjelne og skille mellom årsaken(e) til at sykdomstilstander og lidelser oppstår og årsaken(e) til de enkelte symptomer. Magesmerter er et symptom og kan skyldes matforgiftning, betennelse, magesår eller magekreft eller være «bare» psykosomatisk. Å stille feil diagnose og for eksempel behandle smertene med smertestillende preparater, kan være skjebnesvangert for pasienten.
Ny forskning viser at det er skjebnesvangert for pasientene i psykiatrien å bli behandlet med psykofarmaka. Psykofarmaka, det vil si sinns— og stemningsendrende medikamenter, er ikke vitaminer eller helsekost. Psykofarmaka medisinerer ingenting, behandler ingenting, helbreder ingenting. Ny forskning viser at bruk av antidepressiva fører til at de depressive periodene blir lengre, dypere og mer alvorlige. Psykofarmaka virker negativt på alle vitale kroppslige funksjoner, ikke minst på hjernen, og fører til en tidlig død.
Det som kjennetegner psykiske symptomer er såkalt ekvifinalitet og multifinalitet, at forskjellige årsaker (traumer) kan gi samme symptom og at samme årsak (traume) kan gi forskjellige symptomer (psykolog Tor-Johan Ekeland, Impuls/Diagnoser, 2003).
Når det gjelder å forstå psykiske lidelser, er det bedre å ta utgangspunkt i det som på mitt fagspråk kalles relasjonelle og kontekstuelle forhold og faktorer. I denne kategorien inngår den enkeltes livshistorie, livsvilkår, levekår, livssituasjon, livsprosjekt og «livsstil». Psykiske lidelser forstås på denne måten som psykisk-mentale og psykososiale reaksjoner, ikke som noe pasientene kronisk «har» eller «er». Flertallet av pasientene i psykiatrien har en traumatisk forhistorie. Og sett på denne bakgrunn, er det komplett ubegripelig å forstå psykiatriens tvangspregede og lite empatiske behandlingsstrategi.
Psykiatriens diagnostikk må ta utgangspunkt i helheten og forstå pasienten «holistisk», det vil si som del av en større relasjonell (sosial) og samfunnsmessig (kontekstuell) sammenheng, ikke som et biokjemisk objekt eller preparat psykiatrien kan gjøre hva den vil med. Psykiatriens menneskesyn er mekanisk og biologistisk. Mennesket, det vil si pasientene, betraktes som biokjemiske roboter uten et indre liv, en psyke, en sjel, et sinn, en bevissthet, et Jeg.
Psykiatriens fundamentale vitenskapelige og behandlingsstrategiske feil er at den aldri har gjennomreflektert elementære vitenskapsfilosofiske problemstillinger. Å bryte ned kroppen med psykofarmaka for å «reparere» psyken eller «det psykiske», er totalt misforstått legepraksis.
Det finnes ikke noe empirisk normalitetsbegrep. Ingen vet om behandlerne er mer normale enn sine pasienter. I dag betraktes den mest avvikende atferd som normal. Normale reaksjoner på traumer og vanlige problemer i livet sykeliggjøres.