— Folks tillit til at velferdsstaten gjør at vi ikke lenger setter penger til sides til en regnværsdag. Norge er helt uten ”angstsparing.” Begrepet kommer fra Tyskland, hvor sparingen tok seg kraftig opp da regjeringen måtte stramme inn på velferds— og pensjonsordningene, fremholdt Gjedrem, her litt fritt gjengitt etter kollega Dagens Næringslivs referat.
Det er et faktum at sparingen i norsk økonomi har vært svært lav de siste årene. I 2007 brukte husholdningene 1,2 prosent mer enn de tjente, mens normaltilfellet i Norge er å bruke rundt seks prosent mindre enn man tjener. Og selv det er lite i internasjonal sammenheng. Da Norges Bank hevet styringsrenten med 0,25 prosentpoeng til 5,5 prosent i aprilmøtet, var nettopp hensynet til sparingen sterkt medvirkende. Høyere rente skal stimulere til tiltrengt sparing.
Vi har sympati for sentralbanksjefens utgangspunkt. At både samfunns- og privatøkonomien går av hengslene i det lange løp dersom flere penger går ut enn inn, trenger man ingen økonomiutdanning for å forstå. Sunt folkevett holder lenge. Og ser man seg litt rundt i verden, eventuelt et par generasjoner bakover her hjemme, observerer man raskt at det å legge noen kroner til sides for påkommende tilfeller, er sterkt å anbefale — også i oljestaten Norge i 2008. Det vi imidlertid ikke følger Svein Gjedrem på, er hans samtidige utspill om å skjerpe boligskatten. Han mener at det investeres for mye i hus hytter, og at hovedforklaringen på den manglende sparingen — motstykket til kredittveksten — ligger i iveren etter å låne penger til boliger av ymse slag.
Diagnosen er utvilsomt riktig, men resepten feil. Boligskatten oppleves i brede kretser som urettferdig i sin karakter, dertil slår den ofte tilfeldig ut beløpsmessig fordi beregningsgrunnlaget spriker i alle retninger. Å bruke boligskatten som et pengepolitisk virkemiddel á la renten, blir fullstendig galt. Da får heller Norges Bank bruke renteverktøyet enda mer aktivt.