I enhver organisasjon vil de ansatte avansere til sitt eget inkompetansenivå
The Peter Principle
Tenk deg at du arvet et energiselskap verdsatt til 25 milliarder kroner og med en årlig omsetning på fem milliarder kroner. Et selskap som om det hadde vært notert på Oslo Børs ville ha vært blant de største. Ville du da ha reist rundt til kommunene på Agder og søkt etter styremedlemmer blant landsdelens kommunestyrerepresentanter? En bonde her, en lege der og en lærer både her og der.
Selvsagt ville du ikke ta sjansen på å la finansielle markedsamatører styre dine milliardverdier. Du ville funnet fram til profesjonelle styremedlemmer med innsikt i finans— eller energimarkedet og med erfaring fra tilsvarende styrearbeid.
Men det er nettopp det vi egdene ikke gjør når det gjelder det energiselskapet vi alle er medeiere i. Fortsatt er styreverv i Agder Energi politiske bein for kommunepolitikere som knapt nok selv har styrt en pølsebu. Etter prinsippet «nå er det vår tur» – i Lillesand, i Kristiansand, i Audnedal og i Flekkefjord.
For tiden lar eierkommunene i Norges fjerde største kraftkonsern seg representere av en innkjøpssjef, en lege, en anleggsleder og en tidligere bartender. Vi har valgt dem inn i kommunestyrene for å prioritere verdier og fordele kommunale ressurser til helse og omsorg, skole, renovasjon og asfalt. Vi har ikke valgt dem til å styre et av Norges største energikonserner som opererer innenfor en beintøff markedsøkonomi. I resten av Kraft-Norge er den tid for lengst forbi da kommunale koryfeer bekledte styreverv etter ansiennitet i kommunale kraftverk. Også statsselskapene har rensket ut de politiske beina fra styrene. Selv Statkraft – som eier 45,5 prosent av Agder Energi – har et profesjonelt styre kjemisk fritt for politikere. Og det er i hovedsak situasjonen i andre kommunale kraftverk, som Lyse Energi, BBK, Eidsiva og Skagerak.
Mitt anliggende ved å ta opp amatørskapet i Agder Energis styre, er den diskusjonen som har oppstått i disse dager om hvor mange ekstramilliarder eierkommunene vil melke ut av landsdelens gullkalv og visdommen i at energiselskapet vil satse tungt på et usikkert vindkraftprosjekt. Jeg noterer at enkelte eierkommuner vil fylle opp slunkne kommunekasser med to milliarder kroner fra kassa i Agder Energi. Og en eplekjekk økonomiprofessor på Universitetet i Agder mener Agder Energi kan melkes for fem-seks milliarder kroner av egenkapitalen, fordi det vil «disiplinere» ledelsen til å investere i profitable prosjekter. Underforstått: Da ville man neppe ha satset på vindkraft.
Det er mulig økonomiprofessoren har et poeng, selv om Agder Energis egenkapitalandel allerede er den desidert laveste av norske energikonserner. Det var imidlertid også driftsmarginen i 2007, selv om den ligger på nivå med Norges Banks seddelpresse.
Men jeg ville følt meg betydelig mer beroliget om de sørlandske eierkommunene var representert i Agder Energis styre av profesjonelle styremedlemmer som kunne gi eierne profesjonelle råd som ansvarlige, innsiktsfulle og uavhengige styrerepresentanter om hva som tjener bedriften best. Og som representerte en kompetent motkraft til konsernledelsen. Fremfor kommunale marionettfigurer som tar regi fra kommunale eiermøter som opptrer på siden av styret og generalforsamlingen.
Fædrelandsvennen engasjerte seg sterkt for åtte år siden for at landsdelens kommuner skulle beholde eierskapet i Agder Energi. Det var fordi avisen mente at et energiselskap basert på fornybar energi ville gi kommunene en sikker inntjening inn i evigheten. I motsetning til de kraftkommunene som lot seg friste til å selge arvesølvet, investerte i aksjer og tapte pengene på forrige børskrakk. Et annet hovedargument for kommunalt eierskap var at det ville sikre hovedkontor, arbeidsplasser og energikompetanse i landsdelen.
Ikke for at Agder Energi skulle bli en lekegrind for kommunalpolitikere av ulik bonitet med ønske om å leke finansielle markedsaktører. Mette Gundersen, Åshild Martinussen, Sigmund Kroslid og Tønnes Selands kompetanse som politikere skal jeg ikke mene noe om. Men som styremedlemmer i Agder Energi er de et lett bytte for konsernets profesjonelle ledelse på den ene siden og ofre for eiermøtenes direktiver på den annen side. I så fall betyr det at Agder Energi i realiteten ikke styres av styret, men av ledelsen og eiermøtene. Om Agder Energi skal satse på vindmøller eller ikke skal ikke avgjøres av kommunestyrene i Åseral eller på Vegårshei, men av et profesjonelt styre som vurderer prosjektet forretningsmessig i forhold til risiko og forventet inntjening. Jeg stiller meg tvilende til at de som i dag representerer de kommunale eierne er i besittelse av denne kompetanse
Det er meg ubegripelig at de ordninger agderkommunene har etablert kan være i tråd med aksjeloven og god aksjonæretikk. Agderkommunene har etablert en egen organisasjon på siden av Agder Energis styringsorganer med eiermøte, arbeidsutvalg og sekretariat som følger kommunenes styrevirksomhet tett. Det er avtalefestet at eiermøtene kan binde opp de kommunale styrerepresentantene, hvilket er i strid med det personlige ansvar som knytter seg til et styreverv. Som styremedlem skal man ivareta selskapets interesser og ikke noen aksjonærgruppe.
Jeg gadd vite hvilke andre aksjonærer enn Statkraft som ville ha godtatt at det selskapet de har aksjer i, i realiteten styres av et «skyggekabinett» av personer uten formelt styreansvar.
Dette er kommunal dilettantisme satt i system. Skal Agder Energi fungere som en effektiv aktør på et turbulent energimarked er det på tide at styringen av konsernet løftes ut fra rådhusene i Lillesand, Kristiansand, Flekkefjord og Audnedal. Så får Mette Gundersen og co. konsentrere seg om det vi har valgt dem til – å prioritere kommunale tjenester.