Jeg har arbeidet i Kosovo i kortere og lengre perioder de siste elleve årene. Der er jeg blitt godt kjent med både kosovoalbanere og kosovoserbere. Mange har opplevd krig, forfølgelse og traumer, noe som har ført mange til Norge og til Sørlandet. I dag er de fleste sendt tilbake igjen til Kosovo eller Serbia. En kosovoalbansk familie har fortalt om hvordan de på dramatisk måte ble vekket opp på natten, mobiltelefoner ble konfiskert (for at de ikke skulle ringe noen), de ble holdt inne og ble i hui og hast fraktet til flyet uten at barna eller de voksne kunne si farvel med venner. De følte at de var i praksis arrestert og ble behandlet som kriminelle. Dette har satt varige spor, særlig hos barn.

Tvangsutsendelsene av kosovoserbere er urimelig, siden dette er godt etablerte mennesker der mange har jobb, skoleplass og hjem. Ikke minst har ordfører Svein Dragnes i Vadsø beskrevet hvordan lokalsamfunnet hans mister godt integrerte familier der barna har venner i barnehage og skole. Norge og UDI må ta på seg mye av skylden for den urimelige opprivingen. Flere av familiene har ventet i to-tre år på svar og har i den tiden blitt en del av nærmiljøet. Ikke bare greier de seg godt, men mange av dem bidrar i frivillig arbeid og er en ressurs der de bor.

Kosovoserberne blir flyktninger blir når de sendes ut. Norge sender dem ikke til Kosovo, der de kommer fra, men til Serbia. I praksis betyr dette at Norge ikke sender dem til hjemlandet, men nabolandet. Norge har anerkjent Kosovo som selvstendig land, men sender kosovoserberne til Serbia på grunn av den vanskelige situasjonen for kosovoserberne i Kosovo. Siden de har serbiske pass (som Serbia utsteder til kosovoserbere) utnytter Norge dette og sender dem til Serbia.

Problemet er at kosovoserbere ikke har noen rettigheter i Serbia, og de ender opp i flyktningeleire der. Jeg har selv vært i en slik leir i byen Bujanovac i Sør-Serbia der serbere fra Kosovo bor. Forholdene er veldig vanskelige og fattigdommen er total. Dette blir hverdagen for kosovoserberne som kastes ut av Norge i disse dager. De kommer ikke hjem, som jo er intensjonen bak «hjemsendelser».

I deler av Vest-Europa blåser det en ekkel vind der mennesker som er en belastning, helst skal kastes ut. Frankrike er med rette blitt kritisert av EU for sine massedeportasjoner av Romfolket som sendes til østeuropeiske land der de knapt har noen forbindelse. Det paradoksale er at mens rike land i Vest-Europa stenger dørene, åpner fattige land på Balkan sine porter. De klarer ikke å tilby dem mye hjelp, men de kaster dem i alle fall ikke ut.

I Kosovo ankom nylig en tysk Romfamilie. De hadde bodd i Tyskland siden 1993, da de måtte flykte fra Kosovo, men ble nå altså kastet ut. De lever nå i fattigdom og barna kan bare snakke tysk. «Jeg håper fortsatt at jeg vil våkne opp og at dette er en vond drøm», sier den 13-årige Bukurije Berisha til AFP.

Hva skjer med Norges og Vest-Europas tradisjonelle kristne grunnverdier som medmenneskelighet, menneskeverd, omsorg og omtanke? Den dominerende retorikken blant politikere i Norge er «innstramming» i asylpolitikken. Når det gjelder kosovoserberne, er det lite engasjement i offentligheten, bortsett fra i lokalmiljøene der de har bodd. Engasjementet som hjalp kosovoalbanerne på 90-tallet er borte. Nå vegrer menigheter seg for å ta imot mulige kirkeasylanter. Organisasjoner som Norsk Folkehjelp, Røde Kors og NOAS har reagert på metodene politiet bruker, men ellers holder de seg nokså lavt i terrenget.

Neste år der det valg i Norge. Få politikere har talt kosovoserbernes sak denne gangen. Er det på grunn av frykt for å bli oppfattet som «liberal» i asylpolitikken? Det er tydelig at Norge er blitt et betydelig kaldere samfunn for asylsøkere og flyktninger, der retorikken i det offentlige er å kappes om å stenge dørene så raskt som mulig. Det er grunn til å spørre hvilke verdier vi formidler til hverandre når vi omtaler østeuropeiske tiggere og flyktninger som «problemer som må løses».

Hva er viktigst – at Norge etter hvert blir omtalt som «Festung Norwegen», eller at vi som land gjør litt mer for de som har mistet alt?