For noe over 10 år siden ble begrepet «fattigskolen» etablert i Kristiansand. At begrepet ble klistret til Kristiansand var jeg sterkt delaktig i, ettersom jeg som journalist i Aftenposten skrev om stadige budsjettkutt og en rekke aksjoner, som basarer, auksjoner, loppemarkeder og sponsing for å skaffe penger til skolebøker til elever. Dette kulminerte i et foreldreopprør og fakkeltog gjennom Kristiansands gater. Foreldre mobiliserte og tok til gatene i en velsmurt aksjon – med nerve og plenty av engasjement. Situasjonen for kristiansandsskolene og denne foreldreaksjonen vakte nasjonal oppmerksomhet, ble tatt opp i Stortinget og lå til grunn for en heftig debatt om enhetsskolen hadde utspilt sin rolle. En trenger ikke spekulere særlig grundig i hvorvidt denne oppmerksomheten smittet over på Kristiansands totale omdømme. Klart det gjorde det!
Så skjedde det noe; politikerne fant penger til et omfattende program som skulle ruste opp skolene i kommunen. Nye skoler ble bygget, gamle ble pusset opp og utvidet. Både politikere og skoleledelse snakket om ambisjoner og målsetting om å ha landets beste skole. I mange sammenhenger ble det vist til Kristiansand når en diskuterte god skole.
De senere år har politikerne i Kristiansand imidlertid igjen kuttet jevnt og trutt i budsjettene til skolen. Dette har ikke fått den oppmerksomheten det fortjener, noe som igjen har gjort det mulig for politikerne å drive denne aktiviteten i det stille. Resultatene ser vi nå, i form av nye forslag om skolesammenslåinger, nedleggelser, færre lærere og et dårligere tilbud til våre barn. Det er altså innholdet i skolen som trues.
Dette skjer samtidig som industrien i Kristiansand og omegn skriker etter arbeidskraft. Som et uttalt mål har Kristiansand kommune å tiltrekke seg nye innbyggere med kompetanse – småbarnsfamilier med høy utdanning som ønsker å slå seg ned her hos oss. Parallelt arbeider bedriftene selv og ikke minst industriklyngen NODE på spreng med å markedsføre regionen som et sted å bo, arbeide og fostre opp barn. Utallige fremstøt både mot studenter, høykompetente arbeidstakere andre steder i landet, arbeidsmarkeder i utlandet, nasjonale publikasjoner, messer og konferanser har stått på agendaen til utrettelige rekrutterere og markedsførere av Kristiansand og Sørlandet. Når styrende organer i kommunen ender med å kutte i skolebudsjettene for gud vet hvilket år på rad, er dette et signal så fundamentalt på tvers av løfter som tidligere er gitt og de behov et samlet næringsliv har.
Hva i all verden skal de svare, representantene for NODE-klyngen, i møte med potensielle arbeidstakere og spørsmålet om kvaliteten på skolen i Kristiansand kommer opp? Realiteten er at skolekutt bare gjør jobben vanskeligere for dem som skal sørge for å skape vekst i regionen. Om det ikke har gått opp for politikerne hvorvidt kvalitet i skolen ikke er vesentlig for hvilket sted unge høyt utdannede mennesker velger å bosette seg, har man gått glipp av noe svært viktig.
Skal vi bli kjent som en kompetanseregion og et godt sted å leve, med ambisjonene om å bli det foretrukne sted å bo blant folk som kan velge og vrake, nytter det ikke å bli kjent for å kutte i skolebudsjettet. En satsing på skole, også når en må prioritere knallhardt, sender signaler om hvor kommunen vil hen i et langsiktig perspektiv. Det er det vi trenger i en tid da spesielt storbyene bruker store ressurser på omdømmearbeid og markedsføring for å skaffe seg nye innbyggere. Kristiansand kjemper en hard kamp om å tiltrekke seg folk. Å bli kjent som en kommune som satser på skole er i så måte en fornuftig strategi: Posisjonen som «skolekommune» er både ledig, lønnsom og ikke minst langsiktig. Det er fremtiden vår det handler om.
De siste årene har politiske partier kappet om å sikre seg stempelet som «skolepartiet fremfor noen». Hvorfor? Fordi det gir velgere, naturligvis. Når partistrategene analyserer velgermassen, er skole noe av det salgbare en kan påstå en satser på. Men da gjelder det også å levere. Det er lite som reduserer troverdigheten så mye som å love noe, og gjøre det motsatte. Selv for politikere.
Ved siden av hensynet til våre barn, som skal bygge selve fundamentet for voksenlivet og veien videre i livet, bør en ha omdømmemessige konsekvenser av politiske veivalg i hodet når en bestemmer neste års budsjett for skolene i Kristiansand og andre kommuner i regionen vår. Når mediene setter søkelyset sitt på stadige budsjettkutt i skolen, påvirker det i høyeste grad det omdømmet kommunen får. Et omdømme er ikke noe en kan velge selv, en får det omdømmet en fortjener. Det går fort å rive ned det en har bygget opp, for eksempel et renommé som en kommune som har en anstendig kvalitet i skolen. Når det først er gjort, koster det atskillig mer å bygge det opp igjen. Å ikke ta slike hensyn er i beste fall kortsiktig, i verste fall totalt ødeleggende.
Svarteperspillet som sentrale myndigheter og kommunene driver seg imellom, og som handler om å skyve skylden over på hverandre, inngir ikke tillit. Kommunene må gjerne forklare budsjettkutt med for mange oppgaver det ikke følger penger med. Det hjelper likevel så lite. Det viktige er til slutt hvilke prioriteringer som gjøres med de pengene man har. Da kreves det at lokalpolitikerne gjør modige valg og står last og brast med løfter som er gitt. Hva om man kommuniserte følgende løfte: «Vi fortsetter arbeidet med å heve kvaliteten i skolen, og 'freder' skolebudsjettene»? Jo, det ville gi tydelige signaler om prioritering, en fremtidsrettet satsing som på sikt vil gi vekst og ikke minst kraft til det viktige arbeidet deler av industrien i vår region driver med – for vårt felles beste.