«Katolikkerane kommer!» Det var det fyndige og konsise svar jeg fikk av en bonde fra Indre Agder under EU-debatten i 1972 da jeg spurte ham hvorfor han var mot «EF og dyrtid», som det het i de dager. Siden har Norge fått både katolikker (100.000), muslimer (80.000), hinduer (11.000), buddhister (20.000) i tillegg til de andre «norske» trossamfunn (130.000). Men statskirken, med sine særegne privilegier, består i vårt nye, multikulturelle samfunn, som snart teller en halv million nordmenn som står utenfor statskirken om vi inkluderer de feilregistrerte statskirkemedlemmene.

Da den norske hijabdebatten gikk på det verste, oppholdt jeg meg i Tyrkia. En nasjon med 99,9 prosent muslimske innbyggere og en moské på hvert gatehjørne. Mens debatten om norske, muslimske politikvinner skulle få adgang til å gå med skaut istedenfor uniformslue raste her i Norge, var det muslimske Tyrkia opptatt av at regjeringen hadde tillatt kvinnelige studenter å gå med hijab på universitetene.

Det førte til at regjeringspartiet ble stevnet for forfatningsdomstolen for brudd på landets grunnlov som fastslår at Tyrkia skal være en sekulær stat med et strikt skille mellom stat og religion. Og saken er fortsatt en betent historie i det tyrkiske rettsapparat.

I den muslimske nasjonen Tyrkia er det forbudt for offentlige ansatte å bære religiøse symboler på jobben – langt mindre å bruke hijab som uniformseffekt. Og den vanlige tyrker stiller seg fullstendig uforstående til det faktum at vi har en statskirke i Norge med Kongen som statskirkens overhode og trekker sammenligning med den eneste stat de kjenner som har en statsreligion – det prestestyrte Iran. Og rister på hodet. Ikke særlig smigrende for oss nordmenn i et land hvor den jevne tyrker er langt mer religiøst praktiserende enn brorparten av innbyggerne i det sekulariserte Norge.

Dette er refleksjoner jeg gjør meg etter å ha mottatt et vidløftig valgmateriell fra Den norske kirke som inviterer til Kirkevalget 2009 som finner sted samme dag og i nabolokalene til valglokalene til stortingsvalget. Det blir som et stortingsvalg med Gud attåt.

Jeg har forståelse for at Den norske kirke har problemer med å leve med en parodi på et kirkelig «demokrati», med en valgoppslutning på to-tre prosent til menighetsrådsvalgene. Men i likhet med Aftenpostens kommentator, Ingunn Økland, tidligere denne uken, finner jeg det paradoksalt at man nå kobler kirkevalgene tett opp mot stortingsvalget, etter at det først har blitt gjennomført en uavhengighetsprosess, hvor Kirken skal få større selvstyre og bli mer uavhengig av staten.

Det at velgerne inviteres til å stemme på landets politiske og religiøse ledelse samtidig og i den samme høytidelige og formelle ramme, gir Kirken og kirkevalgene en offisiell posisjon i det norske statsstyret som jeg trodde man ønsket å fjerne seg fra. Båndene mellom stat og kirke blir tettere og langt mer synlige og offisielle enn hva tilfellet har vært tidligere. At man velger statens styre og kirkens styre i samme slengen manifesterer snarere enn å svekke båndene mellom kirken og staten. Og det sender ut noen forvirrende signaler til norske borgere.

Det hele er et resultat av et vassent politisk kompromiss i Stortinget, hvor man ikke turte ta skrittet fullt ut og avvikle den særegne norske statskirkeordningen. Det er norsk utakt så det gir ekko i det europeiske kirkerom.

De fleste av oss er passive og uinteresserte medlemmer av Den norske kirke – julaftenmedlemmer – som gir katten i hvem som sitter i kirkens styre og stell, bortsett fra når Ole Paus blir nektet å synge verdslige sanger i lokalkirken vår eller når Gunnar Stålsett'ene og Jappe Erichsen'e blir skviset som bispekandidater.

Politikerne, med Ap i spissen, har ønsket at Den norske kirke ikke skal fungere som et trossamfunn, men som en harmløs og ukontroversiell serviceinstitusjon på linje med Coop, aldershjemmet og Spenst, hvor den passive medlemsmassen en sjelden gang henter ut det de har bruk for – en dåp, en konfirmasjon, en begravelse.

Like fullt svir staten av 73 millioner skattekroner for å promotere og avvikle et kirkevalg som skal gi Kirken en legitimitet som en demokratisk organisasjon. Ved hjelp av kunstig åndedrett og blodoverføring skal man mobilisere de passive medlemmene til å bli elektorat og skape et skinn av reelt kirkelig demokrati. Ikke vet jeg hvilke mål man har satt seg for oppslutningen til Kirkevalget i år, men i dette perspektivet representerer en valgdeltakelse på 30-40 prosent neppe noe kvantesprang i forhold til de to-tre prosentene som hittil har stemt inn menighetsrådene.

For hva er det som skal mobilisere velgerne til kirkeurnene? Neppe Den norske kirkes satsingsområder 2009-2014: Diakoni, kirkemusikk og kultur, barn og unge, gudstjenesteliv og samisk kirkeliv. Ikke nettopp temaer som trigger passive julaftenmedlemmer i forhold til de temaer som står på stortingsvalgets agenda. Og i løpet av noen hektiske uker fram til 14. september skal kirkekandidatene, om de i det hele tatt gjør et forsøk, konkurrere om oppmerksomhet med politiske stands, politiske møter og politisk teppebombing i radio og tv. Rått parti, spør man meg. Er stortingskandidatene fra Agder lite kjent for velgerne, er kirkevalgkandidatene nærmest usynlige og anonyme for de fleste statskirkemedlemmer.

Så burde man kanskje ha engasjert seg i nominasjonsprosessen. Gitt sitt besyv med i laget om hvem som skal stå på valglistene til menighetsrådet, bispedømmerådet og Kirkemøtet. Nominasjonsprosessen? Hvem har hørt om den? Mens vi får tilsendt en tykk konvolutt med valgmateriell og informasjon i august, har nominasjonene funnet sted i vår. Trolig blant de to-tre prosentene statskirkemedlemmer som har styrt valgene tidligere. Og valg av kandidater til bispedømmerådet hadde du ikke hatt innflytelse på likevel. De blir foreslått av menighetsrådene. Et lite stalinistisk innslag i kirkens demokratireform.

Så får vi bare håpe at katolikkene, muslimene og buddhistene blant oss ikke går i feil valglokale. Skjønt hvem vet – det hadde kanskje økt kvaliteten på kirkevalget.