Det byr på sine fordeler å leve i et søkkrikt land. Når Regjeringen bruker to ganger 50 milliarder kroner på nyskapingene Statens finansfond og Statens obligasjonsfond, hentes pengene simpelthen fra en av de mange sparebøkene. Og la det være klart: De skal ikke gis vekk. Når næringslivet nå skal overrisles med statlig initiert kreditt kanalisert via bankvesenet og Folketrygdfondet – det skal administrere obligasjonsfondet – skjer det på forretningsmessige vilkår. Samtidig benyttes anledningen til en liten politisk demonstrasjon av lønnsmåteholdets edle kunst.
De 100 milliardene er altså ikke tiltenkt bankene, men et næringsliv som lider fordi bankene lider under kredittkrisen. Intensjonen er å lette situasjonen for bankene, og derigjennom for næringslivet og dets arbeidsplasser. Men i bakgrunnen ligger et annet aspekt og lurer: Blir det ikke lettere for næringslivet å få kreditt, kan den negative spiralen av innskrenkinger og konkurser tilta i styrke. Det vil i så fall bety større tap for bankene. Garantert.
Dermed har bankene egeninteresse i en ordning som bringer mulighetene for kredittgivning tilbake til et fornuftig nivå. Det betyr imidlertid ikke at de må bli slepphendte med lån og garantier i den krevende perioden vi så vidt har gått inn i. Statlige penger må på ingen måte bety slappere bankhåndverk.
Statens obligasjonsfond virker ellers som en fiks ordning. Det er tiltenkt de virkelig store næringslivsaktørene, som går utenom bankvesenet for å dekke deler av finansieringsbehovet sitt. Flere titalls milliarder kroner forfaller til innfrielse i obligasjonsmarkedet fremover. Og når markedet nærmest har sluttet å fungere, kunne det ha skapt voldsomme problemer. Nå virker de å være unngått.
Alt i alt: Dette ser bra ut.