Den 20. januar 2009 ble Barack Obama, som nasjonens første fargede leder, tatt i ed som USAs 44. president. To millioner mennesker sto ute i bitende vinterkulde under den historiske seremonien, mens resten av verden fulgte fjernsynsoverføringen. Mange husket en tid da fargede ble nektet servering og måtte benytte egne skoler, toaletter, sitte bakerst i busser og forlate hvite boligmiljøer etter arbeidstid. Nå ble en av dem valgt til verdens viktigste lederposisjon. Hva er det med den mannen, som makter å vekke global entusiasme og håp; i en tid som ellers er preget av økonomiske kriser og frykt for fremtiden?

Suksess er en kombinasjon av mange faktorer bl.a. personlige egenskaper, riktig bruk av egne erfaringer og hell. Obamas oppvekst på Hawaii og i Indonesia fikk prege ham positivt, mens hans erkjente modningsprosess utviklet seg fra 18-års alder; da han erstattet triumf med empati når han stilte bestefaren verbalt til veggs i diskusjoner. Evnen til å se medmennesket; også i motstandere, bidro til å vinne tillit i alle sosiale lag.

President George W. Bush oppdaget tidlig Obamas politiske talent og spådde ham en lysende fremtid. Obama så også presidentens mange positive egenskaper; til tross for de åpenbare svakhetene i lederskapet hans, som bidro til økonomisk nedbryting av samfunnet.

Den globale finanskrisen avdekket bl.a. hva oppgangstidene hadde tilslørt: Økonomiske eksperter har ikke påtrykt garantistempel om ansvarlig ledelse og sunn vekst, for redskap som følger med utdanning kan også brukes til å destabilisere økonomien. Ledere av alle slag formidlet teorier om at fete lønninger og bonusordninger ville bidra til ansvarsbevissthet og generell vekst. Det ble velstandsøkning; sikkert og visst, men altfor ofte til eieres og lederes fordel og på bekostning av fellesskapet. I USA forsterket denne trenden seg kraftig fra 1980-årene, til finanskrisen inntrådte høsten 2008. Barack Obama så tidlig farene ved den økonomiske utviklingen og formidlet budskapet gjennom taler og i sin siste bok. Han advarte om at finansmarkedets grådighet og nasjonens uansvarlige gjeldsoppbygging på sikt ville føre til krise og mulig økonomisk kaos.

Evnen til å forutse samfunnsmessige konsekvenser utviklet han ved å kombinere flere ferdigheter: kunnskapene i danning av helhetsvurderinger og sosiale evner for å få med forskjellige meninger. Han innså detaljenes betydning i helheten: for å få riktig overblikk, må man forstå landskapet.

Han så at risikoen ved suksess var å pleie omgang med samfunnseliten og glemme velgerne. Som ung politiker var han så bevisst på dette at han stoppet opp på gaten og deltok i nesten alle samtaler mellom to eller flere personer. Obama brukte begrepet «andedam» som metafor for nærsamfunnet. Han besøkte utallige små andedammer og satt ved kjøkkenbordet hos arbeidsledige og registrerte at håp, kombinert med vilje til samarbeid, var et godt redskap til å løse problemer.

Obamas utstrakte hånd er nå blitt et globalt symbol. Uttrykket «å ta en Obama» har flere betydninger; bl.a. å rekke hånden til motparten. President Karzai «tok en Obama» forleden, da han inviterte Taliban til samtaler. Uttrykket brukes også om presise meldinger; som da han forhindret endeløse debatter i Senatet med: Det har vært nok snakk. Nå er det er tid for handling!

Hvilken effekt kan det få for livet i vår lokale andedam hvis vi bruker president Obama som forbilde for politisk arbeid? Våger våre folkevalgte å «ta en Obama» i spesielle situasjoner? Obama vedgår at selv når politikerforakt er fortjent, er likevel folkevalgte som regel sympatiske individer. Det er deres manglende håndverksferdigheter og sviktende menneskekunnskap som skaper misnøye.

En av presidentens første handlinger var å kaste ut lobbyistene, som hadde hatt mange gode år som påvirkere. Overført til Kristiansand, vil sannsynligvis den første Obama-effekten bli å revurdere utbyggingsplanene på Marinetomta. Mistanke om at svake politikere har latt seg påvirke av utbyggere på bekostning av nærmiljøet – og uten nok hensyn til motforestillinger – har skapt misstemning i byens befolkning. Prinsipper om objektiv vurdering og korrekt saksbehandling før politiske vedtak har muligens vært omgått så mange ganger at verken folkevalgte eller byråkrater helt forstår at de derved lett er utsatt for mistanker om korrupsjon. Utenforstående med økonomisk agenda skal ikke få påvirke politiske prosesser.

Med Obamas metoder vil folkevalgte måtte benytte seg av både fugleperspektiv, byhistorie og muligens egne føtter og lytte til beboere og andre som berøres og opprøres av planer om kontroversiell utbygging og trafikkavvikling, før de avgjør arkitektkonkurranse og utarbeider konsekvensanalyser. De eneste som det ikke skal tas hensyn til før avgjørelser om utforming er fattet er utbyggere som, naturlig nok, først og fremst må tenke på egen økonomisk gevinst.

Svømmehallens nedslitte forfatning skyldes politiske forsømmelser, og slik neglisjering av offentlige forpliktelser er en skam. Svømmehallen betegnes som det ene av to verneverdige bygg i bykjernen fra en bestemt periode og har mottatt arkitekturpriser. I kulturminneåret 2009 er det pinlig å overse denne detaljen. Svømmehallen krever omfattende renovering før den fyller oppgaven som kommunalt svømme— og undervisningstilbud med varmebasseng etc. for byens befolkning.

Et separat badeland i Sørlandsparken kan gi gode muligheter for lønnsomhet, fordi det alltid er mange mennesker i området året rundt og ingen parkeringsproblemer. Som følge av markedets risiko bør imidlertid kommunen her begrense seg til rollen som selger/utleier av tomtearealer, mens utbygger finner andre samarbeidspartnere.

President Obama har oppnådd global anerkjennelse; ikke bare fordi han er kunnskapsrik og sjarmerende, men fordi han aktivt og utadvendt forsøker å finne løsninger heller enn å dyrke konflikter. Så lenge metoden ikke skyldes svakhet, men bygger på personlig integritet; kan uttrykket «ta en Obama» trygt formidles videre.