Etableringen av Media Norge – det nye mediekonsernet som omfatter mediehusene Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen – har utløst nærmest krakilske angrep, både på lederplass og fra kommentatorer i våre konkurrenter i medie-Norge.

De konkurransemessige forhold på annonsemarkedet og den merkantile delen av fusjonen, skal jeg ikke mene noe om. Det er mat for konkurransekontrollørene i Konkurransetilsynet.

Men jeg mener mye og sterkt om det inntrykk som nå søkes skapt av flere av våre mediekonkurrenter om at fusjonen vil begrense ytringsfriheten og meningsmangfoldet i Norge fordi mediekonsernet Schibsted får en eierandel på 50,1 prosent i Media Norge.

Og jeg vil, som ansvarlig redaktør i en regionavis med forankring på Sørlandet, ha meg frabedt å bli fremstilt som en servil og viljeløs nikkedukke for kapitalkrefter med skjulte hensikter — at Fædrelandsvennen som en del av Media Norge-konsernet vil representere en begrensning av ytringsfriheten og meningsmangfoldet i Norge og på Sørlandet.

Det kan sikkert anføres saklige argumenter mot en mediefusjon av tre regionaviser og Aftenposten. Men knebling av ytringsfrihet og innskrenking av meningsmangfold hører ikke til dem.

Bak de angstbiterske reaksjonene på mediefusjonen, ligger en mistenkeliggjøring av Schibsted som mediekonsern og aviseier. Et mediekonsern som hittil har stått for den mest profesjonelle avis- og mediedrift i Norge, og som nylig er blitt skamrost av The Economist, New York Times og Herald Tribune som verdensledende når det gjelder overgangen fra gamle til nye medier.

Et aviskonsern som har sikret meningsmangfoldet i Sverige ved å kjøpe opp og fått på bena det konkurstruede konservative flaggskipet, Svenska Dagbladet, samtidig som Schibsted har gjort Aftonbladet til en suksess i sameierskap med svensk LO. Det er derfor mye Peer Gyntsk over den mediefanden med Schibstedske trekk enkelte er i ferd med å male på veggen – ingen skal bli profet i eget land.

Snarere vil jeg som redaktør fremholde Schibsted som en garantist for ytringsfrihet og meningsmangfold i en tid hvor utenlandske mediemoguler, som David Montgomery og hans Mecom, er i ferd med å rasere de tidligere Orkla-eide avisene i Norge.

Og da taler jeg av egen erfaring på fallrepet som ansvarlig redaktør i Fædrelandsvennen, hvor Schibsted har vært eier de siste 20 årene. Schibsted har, i likhet med våre lokale eiere, ønsket at Fædrelandsvennen skal være et liberalt og uavhengig meningsorgan med høyde under taket som forum for den levende samfunnsdebatten på Sørlandet.

Det er selvsagt en rolle som vil bli videreført av Fædrelandsvennen under et nytt eierskap som vil være forpliktet på vår eksisterende formålsparagraf som slår fast at Fædrelandsvennen skal være en «liberal, partipolitisk uavhengig avis».

Etter 12 år som sjefredaktør i en avis hvor jeg ikke nettopp har pakket inn meninger og kommentarer i bomull, og hvor vi har rettet kritisk søkelys mot maktpersoner og maktorganer i landsdelen, har jeg aldri følt Schibsted-eierens pust i nakken. Selv om det tidvis har stormet rundt avisen.

Snarere tvert om er jeg blitt oppfordret til å utøve min redaksjonelle frihet etter beste skjønn.

Derfor savner bruken av Schibsted som skremsel mot ytringsfrihet og meningsmangfold enhver rot i den virkelighet jeg selv kjenner best. Og et poeng som har blitt borte i denne debatten: Vi kan være rimelig trygge på at kontrollen over Schibsted vil forbli norsk og ikke britisk, tysk eller italiensk. Tinius Nagell-Erichsen har i realiteten en kontrollerende eierpost som er lagt inn i en ideell stiftelse med følgende formål: «Redaksjonell uavhengighet, troverdighet og kvalitet skal være retningsgivende for alle medier og utgivelser som eies av Schibstedkonsernet».

Den person som man nå skremmer med skal få kontroll over tre nye regionaviser, har altså gjort noe så uegennyttig som å salte hele sin avisformue ned i en ideell stiftelse med redaksjonell uavhengighet og kvalitet som formål. Tinius Nagell-Erichsen, og nå stiftelsen som bærer hans navn, har ett overordnet formål – å utgi kvalitetsaviser med frie og uavhengige redaksjoner. I tillegg skal de selvsagt tjene penger. Men det skal også A-pressen, Dagbladet, Dagens Næringsliv og Vårt Land.

Men skal Fædrelandsvennen og de andre regionavisene klare å fylle denne rollen som samfunnskritiske kvalitetsaviser med regional forankring i den multimediale medieverden vi nå går inn i, trenger vi ressurser og kompetanse vi hver for oss ikke har.

Papiravisene har fortsatt en lang fremtid, men folks medievaner er i ferd med å endre dramatisk karakter – fra papir til de nye, digitale mediene som web og mobile tjenester. VG og Dagbladet har ved inngangen til 2007 dobbelt så mange lesere på sine nettaviser enn på papiravisene. Og den samme utviklingen finner sted også hos oss. Skal regionavisene sikre seg et inntektsgrunnlag for også i fremtiden å kunne utgi kvalitetsaviser, må vi være med på utviklingen av digitale medier.

Det koster store penger - mer enn de relativt små mediehusene i Kristiansand, Stavanger og Bergen er i stand til å løfte alene. For konkurrentene våre er ikke bare nettsidene til VG og Dagbladet, men internasjonale nettsteder som Yahoo, Google og Youtube.

Derfor fant sjefredaktørene i tre av Norges regionaviser at vår fremtid som redaksjonelt uavhengige regionaviser ble best trygget ved å danne et mediekonsern som hadde økonomiske muskler og faglige ressurser nok til å kunne hjelpe oss over fra papirverdenen til den digitale verden.

Og det var vi som tok initiativet til kontakten med Schibsted – verdens ledende mediekonsern når det gjelder multimedieutvikling – og ikke omvendt.

Den redaksjonelle frihet og uavhengighet er vedtektsfestet og avtalefestet gjennom den mest vidtgående og forpliktende publisistiske plattform som er formulert for noe mediekonsern i den vestlige verden.

Og den lokale forankring er sikret gjennom et eget styre for Fædrelandsvennen hvorav seks av ni styremedlemmer skal ha bosted i agderfylkene. Det kan også opprettes en egen uavhengig stiftelse som skal godkjenne endringer av formålsparagraf og tilsetting av ansvarlig redaktør.

Vi er fire sjefredaktører i Kristiansand, Stavanger, Bergen og Oslo som har vist at vi har maktet å opprettholde avisenes redaksjonelle integritet og uavhengighet under ulike eierskap. Da er det like usaklig som uredelig å antyde at vi med åpne øyne velger å gå inn i en fusjon som vil begrense den ytringsfrihet og det meningsmangfold vi har vært de fremste forsvarere for.