Mens modige demonstranter med livet som innsats kjemper for frihet og demokrati, nøyer demokratier i resten av verden seg med å oppfordre regimet til å vise respekt for ytringsfriheten. De stadig høyere dødstallene viser med all tydelighet at oppfordringene faller på stengrunn.
Det er åpenbart for alle at valget i Iran ikke gikk riktig for seg. I flere byer ble det innlevert flere stemmer enn det er velgere, og i en rekke kretser er alle tidligere stemmemønstre snudd på hodet. Alt for å hjelpe den harde kjernes kandidat, sittende president Mahmoud Ahmadinejad, til seier.
Når grovt valgfusk skjer i andre land, er som regel kritikken fra verdenssamfunnet massiv og sanksjoner vurderes. Zimbabwe er ett eksempel på dette. Men i motsetning til Robert Mugabes Zimbabwe er Ahmadinejads Iran i besittelse av råvarer vestlige demokratier er økonomisk avhengige av. De demonstrerende iranernes ulykke er at landet deres er en storeksportør av olje og gass.
Etter mange dager med bruk av våpenmakt mot fredelige demonstranter er det på tide at verdenssamfunnet tar de diplomatiske silkehanskene av. Vestlige demokratier bør gi en klar og utvetydig støtte til det iranske folkets krav om demokrati, slik iranske menneskerettighetsforkjempere har bedt om. Hensynet til demokratiforkjempernes behov for moralsk og politisk støtte må veie tyngre enn faren for at klar tale fra utenverden kan bli tatt til inntekt for dem som vil hevde at dette er utenlandsk innblanding.
Ingen vet hvor mange som hittil har mistet livet i kampen for frihet og demokrati i iranske gater. Det eneste som synes sikkert er at den harde kjerne som nå sitter med kontrollen er beredt til å ta enda flere liv for å beholde makten. Det bør medføre en høy pris også for regimet selv.