Jeg er ikke spesielt opptatt av islam. Men jeg er opptatt av muslimer i Norge. Jeg kjenner ikke så mange, men intervjuet en 21 år gammel ung mann i desember i fjor. Han er i utgangspunktet muslim, men vil samtidig være så norsk som mulig.

«Vi skal ta med oss det beste fra vår kurdiske kultur videre i livet. Men nå bor vi i Norge. Vi skal også leve som nordmenn», fortalte mannen i intervjuet.

21-åringen har fått mye juling gjennom oppveksten. To av hans yngre søstre ble utsatt for farens seksuelle overgrep gjennom blant annet voldtekt. Faren ble i desember i fjor dømt til åtte års ubetinget fengsel for vold og overgrep.

Det var ingen i familien som turde å si fra om overgrepene og volden, fordi den såkalte kulturelle bakgrunn tillot voldsbruken. Den var ikke bare tillatt, den var tvingende nødvendig i oppdragene hensikt, ifølge far.

Mor til de to jentene lå i sengen i samme rom og registrerte ektemannens seksuelle overgrep mot de små jentene uten å reagere. «Ingen ting sett, ingen ting hørt», er omkvedet til alle familiemedlemmene.

Barna var etter farens oppfatning blitt for norske. De hadde for mange norske venner. Familiefaren mistet kontrollen over noen av barna, de som ikke slavisk fulgte hans anvisninger.

«Livet har vært et helvete, inntil i går,» sa den 21 år gamle sønnen dagen etter domsavsigelsen.

En annen voldelig og forfyllet familiefar i Kristiansand ble dømt til ett års fengsel. Deler av fengselsstraffen ble gjort betinget fordi familiefaren ble dømt til å underkaste seg tvangsbehandling for sitt alkoholproblem.

Hans muslimske bakgrunn fra Irak ga også ham en kulturell tillatelse til å slå og mishandle. Drapstruslene haglet, selv om ordet «drepe» har en annen betydning i den verbale omgang i enkelte kulturer. Men noen gjør også alvor av det som angivelig skal være en uskyldig drapstrussel. En av disse var 38 år gamle Adel Hussein.

I Bygland ble hans 31 år gamle tidligere kone Vian Bakir Fatah drept med 22 knivstikk. «Jeg hadde rett til å miste kontrollen,» sa den drapsdømte. Han tegnet et bilde av familien fra Kurdistan og av seg selv som få kjente igjen da han satt i Kristiansand tingrett og skulle forklare hva som skjedde både før, under og etter drapet.

Den drepte ble kontrollert og overvåket av sin mann. Verre ble det da hun forsto at det var mulig å komme ut av tvangsekteskapet. Hun fryktet for sitt liv, og hun var redd. Frykten var ikke uten grunn.

«Familien var tilsynelatende et godt eksempel på en vellykket integrering,» sa politibetjent Tor Kasin, ansatt på lensmannskontoret i Bygland i tingretten. «Avdøde engasjerte seg i lokalsamfunnet på mange måter. Tiltalte var mer beskjeden utad og ikke den aktive parten.»

Lensmannskontoret i Bygland ble etter hvert nesten et slags familierådgivningskontor for det kurdiske ekteparet, hver for seg eller sammen. Etter at kona ble utsatt for vold og trusler i slutten av 2007 snakket politibetjenten alvorlig med den drapsdømte.

«Jeg fortalte ham at han ikke kunne tvinge Vian til å opprettholde et ekteskap hun ville ut av. Han hørte hva jeg sa, men jeg vet ikke om han tok det inn over seg. Jeg sa klart fra at han alltid måtte forholde seg til norsk lov.»

39-åringen holdt seg ikke til norsk lov, men til din islamske tro og kultur. Han gjorde alvor av sine trusler gjennom 22 knivstikk.

I Farsund diskuterte ungdomsrådet et krav om et innvandrere ikke skal ha anledning til å snakke sitt morsmål i skolegården fordi det gir mulighet for å baksnakke oss som ikke forstår det kurdiske språk eller andre fremmede språk. Diskusjonen fører ikke noen annen vei enn mot enda større fremmedhat.

Hvorfor lykkes vi ikke? Hvorfor skjer det? Hva skal vi gjøre?

Det må stilles krav til innvandrerne. Frykten for å bli tatt til inntekt for Fremskrittspartiet må fjernes. Her må det samfunnsdugnad til.

Patriarkene må på en måte forstå og akseptere sine roller. I det norske samfunnet kan ikke patriarkene forholde seg fjernstyrte kulturelle impulser fra et land og et folk de har forlatt når deres fremste oppgave må være å gå foran i integreringsprosessen i et nytt land, hos et nytt folk og i en ny kultur. Kvinnen som ble drept på utsiden av rettslokalet i Kristiansund hadde startet en integreringsprosess i et nytt land. Mannen var passivisert. Han drepte sin kone.

I Bygland var drapsofferet i ferd med å ta en aktiv plass i bygdas sosiale miljø. Mannen holdt seg i bakgrunnen. Han var sosialt passivisert. Han drepte sin kone.

Menn er ikke like flinke sosialt som kvinner. Innvandrermenn er antakelig betydelig mindre flinke enn etnisk norske menn. Det gjør ikke situasjonen enklere.

Jeg tror ut fra det jeg nå har hørt under tre forskjellige rettssaker at vi snakker om en æreskodeks. Sosialantropologen Unni Wikan snakker om det samme når hun antyder at mange menn med innvandrerbakgrunn handler ut fra det som de tror er familiekolletivets beste. Det fører til familiemessige konflikter. Innvandrermenn begår vold mot noen de er glad i ut fra mental kortslutning. De vet om de nye kravene fra en ny kultur, og har vanskeligheter med å kvitte seg med fortiden.

Wikan sier at ordet kultur gjerne kan byttes ut med rase, og foretrekker heller begrepet «livsverden» i stedet.

Mange menn dreper sine samboere eller ektefeller, også etniske nordmenn som vi tror har en kvinneholdning som er annerledes enn muslimene. Men det er for mange blant våre nye landsmenn som nekter for å tilpasse seg en holdning og en «livsverden» som bygger på likeverd.

Hvordan skal vi klare det?

Noen av dem som har kommet inn i landet og fått oppholdstillatelse har en traumatisk bakgrunn. Det kan i noen tilfeller forklare vold og overgrep, men aldri forsvare handlingene.

Det er mange gode eksempler på den vellykkede integrering. I Bygland var den kurdiske familien et eksempel på hvordan det kunne gå, på godt og vondt. I Bygland klarte ikke samfunnet å stoppe ham som ble drapsmann i tide. Det er der vi har utfordringen. Hvordan klarer vi å få de som har et syn på seg selv i klar kollisjon med norsk kultur, livsverden og norske tradisjoner til å forstå?

Omsorg er stikkordet, også for innvandrermannen. Vær opptatt av folk. Gro Harlem Brundtland sa i sin tid at det er fint med «sladrekjerringer». I tillegg til å sladre var de også omsorgsfulle. De var opptatt av menneskene rundt seg.