<p>Den siste uka har jeg vært i utlandet. Langt av gårde fra svineinfluensa-hysteriet som har utspilt seg her hjemme, i et land hvor jeg ikke kan no særlig av språket. Praktisk med tanke på at jeg dermed ikke fikk med meg om folk hadde falt av svinepest på de nasjonale nyhetssendingene (Det man ikke vet har man jo ikke vondt av...), men litt upraktisk når det kom til kommunikasjon med, trolig litt mer bekymrede, kjente og kjære hjemme i Moderlandet.</p><p></p><p>For i likhet med de fleste andre av dagens relativt unge voksne, innebærer også min daglige kommunikasjon med andre mennesker en hyppig bruk av e-mail, Facebook og sms. Det er nesten vondt å innrømme, men helt umulig å benekte.</p><p></p><p>Og når plutselig alle funksjoner på alle maskiner ikke likner et knøtt på det man er vent med, og man sitter på en luguber kebabsjappe på Euro-kjøpte minutter, kan hele kommunikasjonsprosessen fort bli litt stressende.</p><p></p><p><b>Dyrekjøpte ord</b></p><p>For mens jeg ennå sliter med å finne ’change language’-knappen i hysteriet, har det plutselig gått 3o minutter, jeg er et par Euro fattigere og skjermen blir sort...</p><p></p><p>Om man er heldig har man kanskje etter halvannen time fått oppdatert Facebook-statusen sin til "Hei, jeg er i .....", før man svett og oppgitt gir opp og forlater sjappa. Og så kan man klappe seg selv på skuldra for å ha vært så utrolig flink til å fortelle verden noe den allerede visste veldig godt og nettopp donert kveldens middagsbudsjett på et gatekjøkken uten å få så mye som en pose Thousand Island,..</p><p></p><p>Et par av disse tilfellene, samt et par andre opplevelser med at "det lettvinte blir dobbelt så tungvint ved bruk av såkalte moderne kommunikasjonsformer", har fått meg til å reflektere litt rundt det å være en del av vår samtids "Facebook-Twitter-Myspace— generasjon". </p><p></p><p>Blant annet kan en kjapp gjennomgang av innboksen og utboksen på telefonen min avsløre opptil flere sms-meldinger med buskap som "Hæ?" og "Ok". Noe som vitner om at man bruker ca en krone på å videreformidle ett ord til et menneske man (i mine tilfeller her) treffer om få minutter i levende live.</p><p></p><p><b>MSN-mess up</b></p><p>Et annet klassisk eksempel jeg morer meg stort over den dag i dag, er da jeg ganske nylig skulle prøve såkalt "chatting" for første gang, via den fantastiske "MSN Live Messenger". Da jeg aldri tidligere har hatt behov for å prate med mennesker på denne "kjappe og enkle" måten, ble det en særdeles tidkrevende og frustrerende prosess å finne ut av. Det innebar blant annet en times forsøk med å prøve å få installert programmet på en datamaskin og en frustrasjon som best kan illustreres ved de 30 kronene jeg har brukt på å forklare min "MSN-samtalepartner" at dette ikke fungerer: </p><p></p><p>SMS 1: Sitter og prøver nu. Sier ifra når jeg har fått det til...</p><p>SMS 2: Funker foreløpig ikke da maskina nekter å laste opp programmet. Gjør et forsøk på stasjonær pc.</p><p>SMS 3: Ok. PAPPA har msn! Forsøker på hans maskin. Gamlefar er hjelpe seg et hestehode foran meg. Prøvde å søke på adressen du gav meg. Det funket ikke. Her er min: ................... Kanskje du kan klare å finne meg?</p><p>SMS 3: Endelig! Å nei, nettet hoppet ut. Prøver å koble på igjen. Det går ikke. Prøver en restart...</p><p></p><p>Vel, det gikk til slutt... Halvannen time, mange svetteperler rikere og noen hårstrå og en del penger fattigere.</p><p></p><p><b>Mental faste</b></p><p>Ironisk nok, da jeg ved min reises slutt mandag kveld befant meg internettløs på en buss til Kristiansand og mobilen hadde konket ut grunnet mangel på strøm, åpnet jeg Aftenpostens Kulturbilag og fant en broder i ånden.</p><p></p><p>Jon Niklas Rønning, også kjent fra humortrioen Østbye og Rønning lanserer i disse dager boka "Generasjon Facebook – eller: Da alle skulle bli noe i media".</p><p>Den handler om de som var unge på 90-tallet og fikk en mobiltelefon stukket i neven og i dag holder til på Facebook eller Twitter og våkner med oppdatere Facebook-statusen sin med "is...våken".</p><p></p><p>Og jeg synes Herr Rønning sier det bedre enn mange andre:</p><p>- Man har 1200 venner på Facebook, men ingen å drikke kaffe med. Det er ikke fred å få, det skal twitres og chattes og profileres døgnet rundt. Vi er på ville veier og må lære oss å dra ut stikk-kontakten. Søke stillhet og ro innimellom. Jeg foreslår en mental faste..." </p><p></p><p>Så kjære dere... En historisk hendelse venter dere neste uke. Jeg tar det som mitt pioner-prosjekt å bli historiens første blogger som serverer tørrpratet mitt skrevet med fjærpenn på pergamentrull. Alle lesere av fvn.no vil få skriftene personlig levert med postbud og hest og kjerre på døra sånn ca til ettermiddagskaffien, men i fin avstand fra Dagsnytt.</p>
Mening →