I den siste tiden har det naturlig nok blitt skrevet mange kronikker om Hamsuns forfatterskap og politiske sympatier i og med at det er 150 år siden han ble født. Mange av artiklene søker å hylle den litterære genialitet for samtidig å skyve bort den plagsomme realitet at Hamsun utvilsomt sympatiserte med Hitler.

For mange fascinerte lesere av Hamsuns knivskarpe observasjoner av menneskets ubevisste sjeleliv, er det kanskje vanskelig å samtidig måtte tenke på at Hamsun sympatiserte med den fascistiske og nazistiske ideologi. Noen vil nok føle en viss ambivalens i forhold til å hele tiden ha Hamsuns politiske syn i bakhodet, og det er nok en smule skambelagt å fryde seg over forfatterens genialitet ettersom han var nazist.

Hamsun var tidlig ute med å skildre menneskets mangefasetterte mentalitet; spesielt i sine to tidlige romaner Sult og Mysterier. I Sult skildres en mann som vandrer hvileløst rundt i Christianias gater og prøver å overleve ved å tjene noen slanter på sine skriverier. I Mysterier ser vi en herre som befinner seg i Lillesand, og som i sine diskusjoner med andre folk er intellektuelt overlegen. Felles for dem begge er at de representerer overmennesker som i bunn og grunn er sine omgivelser overlegne, og som ikke passer helt inn i de sosiale rammene. Noen vil nok hevde at Hamsun skriver inn mye av sin egen personlighet i disse karakterene. Han var også ofte på kant med sine sosiale omgivelser…

Hvordan kan man forsøke å forklare Hamsuns fascinasjon for den fascistiske ideologi uten å unnskylde ham? Kan denne fascinasjonen stamme fra en gryende interesse for antidemokratisme og antiliberalistiske tendenser hos Hamsun, noe som også vises i hans litterære produksjon? Det kommer til uttrykk i Markens Grøde i den uttrykte lengselen etter et patriarkalsk bondesamfunn og sivilisasjonskritikken. Eller er det interessen for nietzcheansk overmenneskefilosofi som drev Hamsun inn i nazismens klør? Hamsun hadde jo en uovertruffen tro på sin egen fornuftssans. I På gjengrodde stier (1949) skriver han: «Jeg er ikke en hvem som helst i Norge og Verden, jeg er Knut Hamsun».

Tydeligvis oppfatter Hamsun seg selv som et menneske med en selvskreven rett til å ha egne moralbegreper. Han uttrykker dette synet ganske klart i sin tale i retten i landssviksaken: «Jeg holder det alminnelige omdømme nokså høyt. Jeg holder vårt norske rettsvesen enda høyere, men jeg holder det ikke så høyt som jeg holder min egen bevissthet om hva som er godt og ondt, hva som er rett og galt». Denne ekstreme formen for subjektivitet gjenspeiler seg også for eksempel i en bok som Mysterier, hvor hovedpersonen blir misforstått av omgivelsene og kun har tro på sin egen opphøyede fornuft.

Derfor er det for så vidt merkelig at Hamsun, som en ekstrem individualist og innehaver av en egen morallov, skulle la seg rive så lett med av en uniform massebevegelse som nazismen. Spørsmålet er om det kan ha skjedd som en følge av at han ikke visste hva som egentlig foregikk. Ikke fordi han hadde «varig svekkede sjelsevner», men rett og slett pga. mangel på informasjon. Robert Ferguson fokuserer i sin Hamsun-biografi på at Hamsun var delvis desinformert og faktisk trodde at han gjorde noe godt for det norske folket. Det antydes også at Marie Hamsun var den som nøt mest av interessen fra tyskerne ettersom hun holdt selskap i hagen på Nørholm og reiste rundt og leste fra mannens strålende bøker.

Knut Hamsun var antiautoritær av natur, noe han selv gir uttrykk for ved å tillegge sin egen forstand og fornuft så stor vekt. Det kommer også fram i bøkene hans, hvis vi kan tillate oss å tolke en smule historisk-biografisk, noe man kanskje burde gjøre mindre. Hvis han virkelig visste hva nazismens innerste vesen var, tviler jeg på at han ville ha vært villig til å underkaste seg den. Han hadde sansen for åndsaristokraten (eller den «aristokratiske radikalismen», som Georg Brandes kalte det), de store befalere og herremoralen, men ikke en ideologi som ønsket å utrydde et helt folkeslag. Jeg tror han hadde et mer abstrakt og idémessig forhold til disse teoriene.

Hamsun ga gjennomgående uttrykk for sin forakt overfor alt som luktet av engelsk. Det kan være et utslag av egoisme, selvhevdelse og lengten etter anerkjennelse ettersom han ikke fikk sitt internasjonale gjennombrudd i England; det fikk han derimot i Tyskland og følte nok at det tyske folk forsto ham bedre. Hamsun var en komplisert sjel og hadde dyp psykologisk innsikt, men samtidig var han interessert i anerkjennelse. Han slaktet «de fire store» i sine foredrag og måtte kjempe hardt for sin anerkjennelse. Han kom selv fra relativt trange kår, og ble plassert hos sin strenge onkel som drev ham hardt. Merkelig er det derfor at han skulle henfalle til en autoritær ideologi og massebevegelse som ikke hadde plass til enkeltmenneskets subjektivitet. Man skulle tro han ville ha utviklet antiautoritære sympatier etter å ha blitt kuet av sin autoritære onkel på Hamarøy, og ikke fristet til en autoritær og antidemokratisk ideologi.

Når det gjelder Hamsuns litterære produksjon, så vil det alltid være muligheter for folk å tolke tekstene slik at man finner nazistiske sympatier. I etterpåklokskapens lys er det ofte lett å finne de svarene man søker bare man leter med lys og lykte. Kanskje er det bedre å prøve å nyte Hamsuns fortellerevne og la tekstene leve i sitt eget litterære univers?

Så får heller den politiske Hamsun henstilles til noe som kan kalles et meget sørgelig feiltrinn.