Politikere i Kristiansand har gått inn for å bygge Aquarama, et 26 meter høyt, 28.000 kvadratmeter stort badeland på strandpromenaden, på ett av byens vakreste og viktigste historiske steder. Her har bølgene skyllet inn over byen i århundrer, selve stedet som åpner byen mot havet og verden. Kontakten med verden via havet er det som historisk har gjort Kristiansand til det byen er i dag. Hva er det som gjør at dagens politikere og utbyggere føler at de eier dette stedet? Hva er det som gjør at de føler de kan ødelegge dette stedet? Dersom de velger å bygge Aquarama nettopp her, forsvinner nok ett av byens særpreg, nok en del av byens sjel.
Romerne hadde et begrep for stedets ånd – kalt «genius loci». De mente at et sted i tillegg til sine fysiske og konkrete egenskaper også hadde en egen åndelig dimensjon, og at denne dimensjonen gjorde at de følte seg hjemme på en «hel» måte. Romerne mente at hvis man bygde i harmoni med omgivelsene, ville vi føle oss hjemme. De tok hensyn til stedets fysiske egenskaper og karakter når de bygget, hvordan jorden strekker seg ut, former nes, enger og knauser, og hvordan himmelen hvelver seg over jorden. Bygningene var tilpasset stedene, og hjalp menneskene å bo. Lokale byggematerialer gjorde at stedene steg organisk opp av jorda og virket naturlige.
Moderne mennesker søker i dag mot nettopp de stedene som fortsatt er preget av denne nære forbindelsen mellom natur og bygget kultur. Denne egenskapen har vi mistet i våre dager da vi skjuler våre steder under tykke asfaltlag og i skyggen av høye hus. Moderne bygninger konstrueres av praktiske og økonomiske hensyn, de er til for at vi trenger husly, arbeidsrom, fritidsrom, underholdning. Derfor mister de moderne stedene i stor grad sin egen karakter, de består av upersonlige betongkasser, trafikkmaskiner, bensinstasjoner som flettes inn i hverandre uavhengig av hvor vi er og hvem vi er. Denne effektiviseringen og uniformeringen av stedene er farlig ettersom resultatet er at stedet mister sin egenart og vi opplever det den norske arkitekten Christian Norberg-Schulz definerte som et «stedstap». Et sted som har mistet sin karakter, sin sjel.
Filosofen Martin Heidegger viser oss hvor viktig det er å undersøke språket vårt for å komme fram til tingenes vesen, og ser vi på etymologien til verbet å bo viser det oss at ordet stammer fra den indoeuropeiske roten «Bheu». «Bheu» er felles rot for ordene å være, å bo og å bygge på de germanske språkene. Vi ser altså tydelig at å bo er nært beslektet med menneskenes erkjennelse av å være til – mennesket er når det bor. Vårt verb å bygge betydde også opprinnelig å bo, en betydning vi finner igjen i uttrykket å bygge og bo.
I en arkitekturteoretisk sammenheng er det særlig interessant å merke seg at ordet å bygge har en så sentral betydning i forholdet mellom å bo og å være. Man kan trekke den konklusjon at det ikke er uvesentlig hvordan man bygger, ettersom bygningen blir et uttrykk for menneskets eksistens. Hvordan forholder dette seg til stedet Kristiansand og særlig til stedet Bystranda?
Kristiansands-området består av flate, horisontale linjer: skogen og heia nord, vest og øst for byen bølger sakte sørover og munner ut i havet. Tradisjonelt bygde man lave hus som ikke brøt med stedets horisontale kvaliteter. Kun viktige signalbygg som kirka, branntårn og rådhus brøt denne kvaliteten. Når man som reisende kom til byen, kjente man igjen disse signalbyggene på avstand og visste at man var fremme. Lave husrekker ga gatene lys og åpnet opp byen til det omkringliggende landskapet og havet. Kvadraturens åpne akser gjorde at byen hele tiden kommuniserte med heia og havet slik at innbyggerne hadde lys og luft og rom i sine liv.
I dag er sentrum gjennomboret av høye bygninger som bryter radikalt med stedets horisontale egenskaper. De tradisjonelle signalbyggene som kirka og rådhustårnet konkurrerer med hoteller, shoppingsentre og politihuset om innbyggernes oppmerksomhet, men først og fremst har byen mistet sitt særpreg. Kjøpesenter, betongklosser, høyhus og rasering av Posebyen er i ferd med å bidra til at Kristiansands «genius loci» viskes ut.
En plassering av Aquarama på Bystranda vil bidra til en ytterligere svekking av Kvadraturens sjel. Et 26 meter høyt, 28.000 kvadratmeter stort badeland vil bli nok en svekking av byens horisontale karakter og fjerne stedets naturlige kontakt med havet.
Ifølge Kristiansands naturlige topografi skal bygningene bli mindre dess nærmere vi kommer havet, ikke fungere som en betongvegg som blokkerer kontakten med havet og lyden av bølgene. Arkitektenes rolle i byplanlegging skal være å bygge menneskevennlige, stedstilpassede bygg. Hvis de svikter denne rollen vil det få konsekvenser langt utover arkitektfaget — menneskenes trivsel og følelse av tilhørighet vil rammes.