Det er knyttet mange myter til alderdommen: Når vi blir gamle blir vi forvirret, barnslige og glemsomme. Vi mister vårt individuelle særpreg, vi blir hjelpeløse, vi trekker oss tilbake og vi mangler evnen til å lære og å tilpasse oss nye ting. Tidligere forskning har på mange måter vært med på å bekrefte mange av disse mytene, blant annet ved å påvise svekkelse i de fleste funksjoner hos eldre. Det har imidlertid vist seg at slike resultater er befengt med en rekke alvorlige feilkilder, blant annet at det vanligvis ikke blir tatt høyde for den store variasjonen i eldres helsetilstand.

Nyere forskning viser imidlertid at det er en del funksjoner som faktisk blir bedre eller har en langsommere nedgang enn man tidligere har antatt. For eksempel viser det seg at nedgangen i såkalte kognitive funksjoner som sanseoppfattelse, konsentrasjonsevne, hukommelse, logiske evner, problemløsning og språk, begynner senere, foregår langsommere og varierer mye mer fra person til person enn tidligere antatt. Evnen til å løse oppgaver som krever et vidt erfaringsspekter og andre typer kognitive prosesser er et eksempel på noen funksjoner som faktisk videreutvikles i voksen alder. Det gjelder særlig oppgaver som innebærer integrering av ulike perspektiv, eller skifte til nye måter å definere et problem på.

Den samme positive tendensen ser vi også når det gjelder psykisk helse. En undersøkelse av hjelpetrengende, hjemmeboende eldre i Agder viser at det er overraskende mange som oppgir å ha god psykisk helse til tross for betydelig funksjonssvikt. Ca. ti prosent oppga å ha psykiske plager, og av dem var det kun tre prosent som hadde moderate til alvorlige plager. Det reelle nivået av plager er nok noe høyere enn det som kom fram i studien, da personer med alvorlig kognitiv svikt og svært redusert allmenntilstand ikke kunne delta. Likevel, det som var overraskende, var at nivået på plagethet ikke var høyere blant denne sårbare gruppen eldre hvor alle var mottakere av hjemmesykepleie på grunn av helse— og funksjonssvikt, enn det en finner i studier av eldre hvor også friske er inkludert.

Men hvordan kan vi så forklare at så mange eldre til tross for helse- og funksjonssvikt oppgir å ha god psykisk helse? En forklaring kan være at hos eldre voksne finner mange forskere en utvikling i retning av større selvbestemmelse og indre trygghet, og mindre avhengighet av konvensjoner og rolleforventninger. Den utviklingen har blitt beskrevet som «frigjøring fra stammens lov» – «detribalization».

Det samme gjelder en annen tendens: Eldre voksne legger mindre vekt på karrière og ytre fremgang, og bruker det som kalles fleksibel måltilpasning. Altså, oftere enn hos yngre viser eldre større evne til å kunne tilpasse seg forandrede situasjoner og ikke ta det så tungt når ting ikke går som planlagt. Slike forandringer vil noen beskrive som resignasjon, mens andre vil ta dem som tegn på psykologisk modenhet. Antakelig er begge deler tilfelle. Uansett vitner dette om mental fleksibilitet og evne til å se det relative i en situasjon. Resultatet blir en større mental frihet, at en ser seg selv i en større sammenheng og vurderer seg selv og andre med større visdom – et begrep som nettopp reflekterer en dypere og mer altomfattende måte å vurdere på enn ut fra enkle mål og kriterier.

Som vi har sett er det å bli gammel forbundet med en rekke ulike fysiske og psykiske påkjenninger. På denne bakgrunnen er forskningsresultater som viser hvordan eldre innretter livet sitt og tilpasser seg disse forandringene, forbausende positive. Et begrep som er blitt brukt i flere sammenhenger er «Trivselsparadokset». Vi ser at eldre trives bedre enn forventet; bedre enn tap og funksjonsnedsettelser skulle tilsi. En viktig faktor her kan være hvilke forventninger man har til de sidene i livet det gjelder. Større tilfredshet kan være et uttrykk for dempede forventninger.

Det er nær sammenheng mellom mestring og helse. Dette kom også tydelig fram i studien fra Agder. Et godt sosialt nettverk kan blant annet utgjøre en viktig mestringsressurs. Tidligere forskning viser at betydningen av å ha et godt nettverk for å ha god livskvalitet blir særlig tydelig når en person utsettes for store fysiske eller psykiske påkjenninger. I studien fra Agder har vi også sett at det å kunne gjøre noe for andre, altså å oppleve seg som betydningsfull, er vel så viktig som at vi har andre som bryr seg om oss. Derfor er det spesielt viktig at eldre ikke umyndiggjøres og udugeliggjøres.

Men det er ikke bare viktigheten av sosial støtte, men minst like mye den robuste evnen til å tilpasse seg og gå videre, som ser ut til å kjennetegne manges alderdom. Aktuelle spørsmål knyttet til mestring er: Hvordan tilpasser personer seg endringer som skjer under aldringen? Hvilke mestringsstrategier anlegger de? Noen sier at mestring dreier seg om tilnærmingen til problemene, ikke nødvendigvis resultatene. Stilt overfor vansker kan personen være fryktsom, pessimistisk og unnvikende eller målbevisst, innsatsvillig og optimistisk. Andre snakker om betydningen av å ha en følelse av kontroll, det vil si ens oppfatning av egen påvirkningskraft. Alt dette står i sterk kontrast til mytene om eldre som tradisjonsbundne, konvensjonelle og preget av stagnasjon.

Det kan derfor se ut til at vi langt på vei har godt belegg for å avlive mange av alderdomsmytene som er nevnt innledningsvis. Et at kjennetegnene ved mange av disse mytene er at de har tegnet et stereotypt og entydig bilde av eldre mennesker. Kanskje heller den store variasjonen i alle funksjoner og væremåter er det mest typiske trekket ved alderdommen.

Vi ser også en sterk sammenheng mellom opplevelse av mestring og psykisk helse, og at mestring i så måte i stor grad handler om å ha oversikt, ressurser og motivasjon. De samme grunnleggende psykologiske prosessene ser ut til å være virksomme i alle aldre. Alle utsettes for ytre og indre påvirkninger som gir sterke føringer på livsførselen. Når vi blir eldre blir noen av føringene mindre, samtidig som nye oppstår – både av fysisk, sosial og kulturell art. Mange gamle tilpasser seg de nye begrensningene med stor grad av individualitet og eksentrisitet, blant annet ved å heve seg over sosial konvensjoner i større grad enn tidligere i livet, og ved å føle seg friere til å gi sitt liv et personlig uttrykk.