<p>I helga var det såvidt meg bekjent full sal 1 på Fønix Kino, da Stieg Larssons Lisbeth Salander igjen prydet lerretet i ”Jenta som lekte med ilden”. Full sal vil si 655 besatte kinoseter i Kristiansands største kinosal. 655 mennesker samlet i mørket uten mulighet til å se hverandre spesielt godt når lyset dempes og filmen snurres i gang.</p><p>Om lag 80 prosent av dem registrerer trolig ikke hverandre en gang på grunn av full konsentrasjon om filmen, om følget eller om godteposen i fanget. Cirka 20 prosent har kanskje en eller annen tilknytning til hverandre, 10 prosent kjenner hverandre relativt godt og et sted mellom 35 og 40 prosent har kanskje sett hverandre før en eller annen gang fordi vi tross alt bor i en by med under 100 000 innbyggere.</p><div><b>Jeg var ikke der. </b></div><div><b> </b></div><div>Men jeg hadde ubeskrivelig <i>lyst</i> til å være der. Jeg likte den forrige filmen og vet jeg må se denne også, men jeg gjorde det ikke.</div><div> </div><div>Jeg var riktignok på kino, sammen med to venninner, i en mye mindre sal og på en annen bra film. Men dagen etter, uansett hvor mye det skreik i meg at jeg skulle kjøpe billett, måtte Lisbeth pent leke alene med ilden mens 600 andre kinogjengere fikk gleden av det.</div><div> </div><div>Hvorfor var jeg ikke der?</div><div> </div><div>Jo, fordi jeg er jomfru… Og ikke le nå. Jeg mener det faktisk.</div><div> </div><div><b>På <i>ett </i>område i livet kan jeg fortsatt skryte på meg å være spent, uvitende, forventningsfull og livredd jomfru. Selv om det i utgangspunktet er et område man finner få grunner til å skryte av… Og som etter alt å dømme vitner mer om feighet enn om evnen til å ta gjennomtenkte og voksne beslutninger.</b></div><div> </div><div>Jeg har nemlig aldri, aldri gått alene på kino.</div><div>Jeg turde enkelt og greit ikke kjøpe den billetten fordi jeg er for feig til å gå ensom inn i en kinosal.</div><div> </div><div>Det gjør meg ingen verdens ting å traske alene uti skauen om kveldene, når bare ugla uler og jeg ikke kan se stien foran meg. Jeg går alene gjennom byen midt på mørke natta i helgene mens Bølle-Finn og Råne-Roger denger løs på hverandre på fortauskanten og jeg vifter bort flygende ølflasker og dukker diskret unna hissige lommekniver. Jeg kan fint sette meg ned på en café og ta en kaffe alene. Og når jeg reiser på ferie trives jeg aller best når jeg kan pakke koffert til bare meg selv. Sitter jeg i kinosetet med journalistblokk og et intervju med regissør eller skuespiller på menyen, kan jeg sitte der i det undelige.</div><div> </div><div>Men kino alene, sånn helt på privaten? Næh hæh hææææi!</div><div>Og hva ER det med det der egentlig?</div><div> </div><div>Om jeg Googl’er ”alene på kino” på nettet, ser jeg fort at jeg slett ikke er den eneste som sliter med dette problemet. Et uvisst, men stort antall mennesker har drodlet rundt problematikken lenge. Det er til og med laget sanger om det! Den amerikanske duoen Memphis lanserte i 2006 ei låt kalt nettopp ”In the Cinema alone” fra albumet som passende nok heter ”A Little Place in The Wilderness”.</div><div> </div><div><b>Det finnes forskningrapporter og markedsundersøkelser på temaet. </b></div><div><b>Og faktisk trøstet jeg meg selv ett sekund med at det finnes en medisinsk forklaring på det hele, som defineres i Store Norske Leksikon.</b></div><div> </div><div> ”Agorafobi.”</div><div>”angst for å oppholde seg alene utenfor hjemmet, spesielt på steder hvor det er andre mennesker (butikker, kollektive transportmidler), men også på ubeskyttede steder som åpne landskap.”</div><div> </div><div>Ved andre gjennomlesning må jeg nok innrømme at dette trolig blir å dra an litt langt… Antakeligvis ville jeg verken fått panikkanfall, pustebesvær eller personlighetsforstyrrelser om jeg hadde valgt å kjøpe billett til ”Jenta som lekte med ilden” i helga. (Ikke helt sikker på den siste…)</div><div>Det var sikkert både to og tre blant de 600 som faktisk så filmen lørdag kveld, som kun satt i eget selskap.</div><div> </div><div><b>For noe må jo skje med de ”ensomme” setene som blir igjen på tavla til slutt, når alle har fosynt seg med de beste plassene. Veldig ofte blir de også solgt ut. </b></div><div><b>Jeg forstår at det trolig er et og annet par som går med på å sitte på hver sin kant av salen i to timer for å få med seg en god film. Men det kan jo ikke gjelde alle?</b></div><div><b> </b></div><div>Den mest effektive behandlingsmetoden for agorafobi, gjorde at jeg droppet hele diagnosen.</div><div style="background: white; margin: 0cm 0cm 7.2pt">”Behandling er oftest effektiv og består først og fremst av eksponeringsbehandling, dvs. systematisk opptrening i å mestre angsutløsende situasjoner.”</div><div style="background: white; margin: 0cm 0cm 7.2pt"><b>Nej, tror ikke det</b>…</div><div style="background: white; margin: 0cm 0cm 7.2pt">Jeg vil ikke, tør ikke og er enkelt og greit en feiging… Systematisk opptrenging? Det finnes da grenser! Om jeg imot all formodning skulle befinne meg alene på min jomfrutur i kinomørket en gang, er det i hvert fall helt sikkert at jeg kommer til å bruke unnskyldningen med ”kjæresten” eller ”venninna” på andre sida av salen, hoppe inn i en klynge av mennesker på vei inn og snike meg umerkelig ut før lyset har gått helt på under rulleteksten og deretter spurte halvveis gjennom Markens før jeg tør å se meg tilbake…</div><div style="background: white; margin: 0cm 0cm 7.2pt">Systematisk opptrening du liksom. Disse legefolka burde vite bedre og heller gi pasientene en parykk og ei ti kilos popcorn-bøtte… Selv stemmer jeg mest for gavekort på Videoteket.</div>
Mening →