Temaet hadde med palestinske barn å gjøre og trakasseringen av disse fra de israelske okkupantenes side. Foredragsholderne viste en nesten intellektuell saklighet gjennom foredragene. Siden jeg ikke er så stiv i engelsk, så ble jeg glad da avisen Klassekampen presenterte de innbudte menneskerettsaktivistene og deres hovedbudskap dagen etter. Her skriver journalist Sissel Henriksen bl.a. at den ene foredragsholderen hevder med ettertrykk at okkupasjonsmyndighetene ved å fengsle disse små barna (som av og til kaster småstein på tanks og militærkjøretøyer) kan lykkes med å holde den palestinske befolkningen i sjakk. For skal man hindre en okkupert befolkning i å gjøre motstand, har man tre valg: 1 . Drepe alle. 2 . Deportere alle. 3 . Terrorisere alle til underkastelse. Det vises til flere enkeltskjebner blant barna. Noe som altså ikke er noe annet enn reine skjære faktum. Hvordan skal vi, uansett hvor kristne og israel-vennlige vi vil være forholde oss til dette? Behøver vi spørre om noe så opp i dagen? Få mer informasjon. Se det med egne øyne. Bli medlemmer av Palestinakomiteen. Underskrive på protesten. Personlig har jeg fulgt mange av disse rådene. I tillegg har jeg sittet på skriverommet mitt og latt tårene falle over foldede hender. La oss i hvert fall ikke vende ryggen til slike opplysninger! har jeg tenkt.