Han mener seg utsatt for behandling som bryter med menneskerettighetene. Han reagerer på det han betegner som isolasjon, og på brevsensur. Han er ingen vanlig småkjeltring, men en beregnende barnemorder og terrorist. Han har begått forbrytelser som vi i Norge ikke finner sidestykke til, selv i krigstid. Ekstraordinære ugjerninger, som nødvendigvis krever ekstraordinære sikringstiltak. Han ønsker samfunnsendringer og har vist seg villig til å massakrere barn for å oppnå dette. Det er naturlig at det speiles i soningsforholdene.
Full kontroll
At han ikke får sone sammen med andre fanger kan i seg selv ikke betegnes som isolasjon. Hensynet til kontakt med andre kan ivaretas, og bør begrenses til ansatte, helsepersonell, og eventuelt besøk av familie. Begrunnet ut fra hensyn til andre fangers sikkerhet, og for å forhindre en eventuell gisselsituasjon eller rømning. Det er også et nødvendig virkemiddel for sikre full kontroll i forhold til kontakt med omverdenen. Vi kan ikke risikere at han evn kan bruke andre innsatte som kurrer. Hensynet til ytringsfriheten må heller ikke strekkes så langt at den kan nyttes til å konspirere for nye angrep på uskyldige. Streng brevkontroll er derfor helt nødvendig.
Jeg ser det heller ikke som naturlig å ta de soningshensyn man ellers gjør med tanke på tilbakeføring til samfunnet. Forbrytelsenes karakter, omfang, og hans diagnose taler mot en fremtidig tilbakeføring til samfunnet. Jeg vil se den psykiater som vil våge å gå god for at han er rehabilitert, og klar for samfunnet. Psykiatri er for øvrig ingen eksakt vitenskap, og psykiatere kan ta feil. Her er det ingen rom for feil. Jeg ser derfor for meg at han ved sine forbrytelser har dømt seg selv til at resten av livet må tilbringes bak murene, underlagt samfunnets strenge kontroll.
Har ikke gitt uttrykk for anger
Diagnosene hans er dyssosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. I faglitteraturen strides man om muligheten for behandlingsresultater ved slike diagnoser. Vanlige kjennetegn er bl.a. å benekte at man har et problem, og projisere problemene over på andre. Manglende evne til å oppleve anger eller skyldfølelse. Enkelte mener riktignok at de i terapi kan lære seg hva de skal si for å late som de har empati. Barnemorderen fra Utøya har i ettertid ikke vist, eller gitt utrykk for anger, og forbrytelsene begrunnes som selvforsvar overfor et multikulturelt samfunn. Det sier det meste. La oss slippe å høre mer om han, og hans meninger om soningsforhold og lignende. La oss glemme han, og huske ofrene.