Dette viser at det må være noe fundamentalt galt med de retningslinjene norsk helsevesen styres etter når en pasient tvinges til så drastiske tiltak på egen hånd. Og det står i strid med utsagn fra Svein Aarseth i Rådet for legeetikk som hevder i Agderposten 17. januar at vi bør styrke den lindrende behandlingen i helsevesenet, en argumentasjon som vi har hørt alle år siden Foreningen Retten til en verdig død ble til.

Skremmende eksempler

Vi vet at lindrende behandling ikke kan hjelpe alle. Dessverre er virkeligheten i Norge slik at lovgivningen henviser mennesker til å fortsette å plages, og vi har skremmende eksempler som viser hvordan de tvinges til å begå selvmord. Eller noen i den nærmeste kretsen blir innblandet. Ikke sjelden mislykkes selvmordsforsøket, og dette påfører den syke enda mer lidelse.

Det som er viktig for vår trygghet, er at vi vet at hjelpeapparatet står klar når vi trenger det, gjerne slik som i Belgia hvor en kompetent og velinformert voksen person ved uutholdelig lidelse i en terminal fase kan be om dødshjelp på bestemte vilkår. De første initiativene for bedre lindrende pleie kom fra tilhengere av voluntær eutanasi. Samtidig var et stort antall av dem som arbeidet med lindring, pådrivere for at begge disse aspektene var viktige. De praktiserte og argumenterte for at pasientkonsentrert og integrert pleie ved livets slutt besto av etablert lindrende pleie og eller legeassistert suicid i overensstemmelse med pasientenes informerte ønsker.

integrert lindrende pleie

I Belgia er begrepet integrert lindrende pleie blitt akseptert i retningslinjene for lindrende pleie over hele landet, og denne pleien ved livets slutt har ikke etset bort belgiernes tillit til helsevesenet. Tvert imot: 87 prosent av belgierne hadde sterk tillit til helsevesenet i 1999. Dette økte til 92 prosent i 2008, høyeste i Europa i følge European Values Survey.

Dette viser at legeassistert suicid altså kan være en naturlig del av lindrende pleie. De etiske prinsipper for den belgiske modellen for pleie ved livets slutt hviler på individets selvbestemmelse, legeansvaret samt respekt for pleiernes pluralisme i spørsmål om religiøse og filosofiske ståsted.

Tiden er inne for en offentlig utredning og lovendring for å påskynde utviklingen av lindrende behandling — men også ved å kjempe for den enkelte pasients rett å bli hørt når nok er nok.