Men jeg vil gjerne få komme med et par kommentarer til Emil Otto Syvertsens anmeldelse av boken. Jeg tror han bør ta en nærmere kikk på «originalen» (Bibelen) før han kritiserer innholdet. Han er oppbrakt over at en av forfatterne påstår at Jesus sa at han var den eneste veien til Gud. Hvis Syvertsen leser Johannes 14.6, står det svart på hvitt: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg». Stort klarere kan det vel ikke skrives. Og er Syvertsen uenig i dette, er det vel stengt tatt ikke forfatteren av «troshistorien» han bør gå etter. Han er også svært negativ til «forenklingen» og «refleksjonsnivået» på tekstene. Hvorfor ønsker han å vanskeliggjøre? Det store med Bibelens budskap er at det trenger ikke å vanskeliggjøres. Du trenger bare å tro og si «ja». Faktisk er det så enkelt at det står i Markus 10.5: «Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det». Budskapet er enkelt, det er vi mennesker som ikke alltid kan godta at noe kan være så «enkelt». Helt på tampen mener han at dette ikke er «troshistorier», men frie vitnesbyrd. I min verden er historier der troende mennesker forteller fra sine egne erfaringer nettopp det: troshistorier. At Emil Otto Syvertsen nærmest trekker disse menneskenes ærlige og personlige historier i tvil, synes jeg er direkte ufint og vitner om lite respekt for andres tro. Kanskje er det nettopp fordi mange av disse klarer å se «enkelt» på det, at de kan fortelle slike «solskinnshistorer»? Selv om det mellom linjene kan virke som om Syvertsens personlige oppfatning er en annen, så går det faktisk an å være troende OG lykkelig samtidig.
