Stoppet og sydd, ikke til best

Sånt er det ikke tid til når tømming og deretter oppussing av et over hundre år gammelt sveitserhus står for tur. Her forleden åpnet jeg den første kassen. Pakket ut brune toøringer sirlig pakket inn i gråpapir, falmede suvenirer, en selvangivelse fra 1967. Forbløffet konstaterer jeg at mye av dette kan jeg ikke huske å ha sett før, selv om det er vi som har fylt kassen den gang da. Den omfattende rehabiliteringen av hus kombinert med heltidsjobber og to små barn førte vel til total overload i hjernen en god stund. Vi burde trolig blitt rehabilitert selv. Underveis i sjauen følte jeg meg ofte som en museumsvokter. Med entusiasme viste jeg venner og bekjente rundt og fortalte små anekdoter om husets historie. Men til tider klarte jeg ikke helt å tro på at vi skulle komme i mål og faktisk flytte inn.

Drøye tre år etter at vi nådde målet er alle rommene i tre etasjer i bruk, mens det vi skal lagre blir presset stadig lenger nedover. Jeg er i gang med siste etappe, og nylig kvittet jeg meg med tyttebærsyltetøy fra 1979 fra den gamle matkjelleren. Det eneste rommet som enda ikke er tømt bugner over av f.eks. verktøy, skolester, melkeflasker, tomme fruktyoghurtbegre. Hva så? Alt kan komme til nytte, må de gamle ha tenkt. Jeg smiler litt med tanke på Anna, født den sommeren da huset var nytt, i 1897. Hun ble tidlig enke og fikk bo i kammerset resten av sitt liv, som eldste søster av bonden på gården. På ett rom, med vegger som ble nedsotet av ovnen og en kjøkkenbenk langs ene veggen levde hun livet ut. Smiler ved tanke på posen jeg fant etter henne, den med brune, tykke strømpebukser. På lappen inni stod det med krokete skrift: Stoppet og sydd, ikke til best.

Det er svalt og godt her nede med de brede murveggene, men jeg går likevel fort lei. Må ta pauser stadig vekk. Sommervarmen slår i mot meg når jeg kommer ut og setter meg på den nye uteplassen. Jeg bevilger meg iskald brus i glasset og intens soling så lenge jeg orker før jeg rusler ned til elva hundre meter unna, kler av meg og går uti. Svømmer under vann så lenge jeg kan og merker at trykket i hodet letter og løser seg opp på mirakuløst vis. Da jeg kommer opp igjen er jeg helt gjenoppfrisket. De få minuttene i det kjølige vannet er jeg så til stede i min egen kropp, ikke i det jeg skal og må få gjort.

Det går over, selvsagt. Men likevel, denne våren — har jeg hatt en følelse av å endelig ha landet. Av å se det som andre ser, at vi bor på en vakker gård, selv om låven enda er malingsslitt og skeiv og bolig for utallige svaler. Selv om den gamle syrinen skulle vært flyttet bort til huset og vi må se å få plantet flere busker og blomster. Jeg sender en vennlig tanke til alle som står til knes i oppussingsprosjekter: Hold ut, du kommer i mål du også. Det er en tid for alt. Tid for å ta desserten først, følge lysten, ikke plikten. Nå er det endelig tid for å feire.