stene.jpg

Utvalget konkluderer med at Norge har vært en god alliert i NATOs operasjoner i Afghanistan. Var det virkelig dette Norges bidrag handlet om — å være en god alliert?

Manglende lokalt eierskap

Jeg har selv jobbet i de internasjonale militære styrkene i Afghanistan (ISAF) som har forsøkt å etablere systemer og strategier i samarbeid med det regjerende afghanske regimet, et regime som i områder ikke har legitimitet i lokalbefolkningen. Mange prosjekter og strategier feilet på ulik vis grunnet mangelfull kulturforståelse og, som en naturlig følge av dette, manglende lokalt eierskap, og med undrende afghanere som tilskuere til det hele.

Utredningen om Norges bidrag i Afghanistan konkluderer med at Norge bare har nådd ett av de tre hovedmålene som ble satt for innsatsen:

• Vi lyktes i å vise oss som en god alliert til USA og NATO i kampen mot internasjonal terror.

• Vi lyktes bare delvis i deltakelsen i bekjempelsen av internasjonal terror og i å forhindre at Afghanistan igjen ble et arnested for terror.

• Vi mislyktes med bidraget til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom langsiktig bistand og fredsdiplomati.

Lyktes delvis

Det konkluderes med at vi lyktes i å vise oss som en god alliert til USA og NATO i kampen mot internasjonal terror. Det gjorde vi kanskje, da norske soldater er godt kvalifiserte og var godt ansett innad i ISAF. Jeg tror likevel at de fleste soldatene som mistet liv og lemmer i denne konflikten trodde på noe annet enn det å være en god alliert, de trodde på det å gjøre en forskjell i Afghanistan.

Det heter videre at vi lyktes bare delvis i deltakelsen i bekjempelsen av internasjonal terror og i å forhindre at Afghanistan igjen ble et arnested for terror. Gjorde vi det? Situasjonen på bakken i Afghanistan er det eneste som kan gi oss sanne svar. Og hvordan ser den ut? I dag er mange steder i Afghanistan, som i Faryab der norske styrker holdt til, farligere enn før vi kom dit. Taliban har større territoriell kontroll enn noensinne siden 2001, sivile tap var rekordhøye i 2015, og antallet internt fordrevne øker for hvert år, sikkerhet for de fleste er verre enn før, og områder som ble sikret og utbygd av koalisjonsstyrkene overtas av opprørsstyrker. Det er vanskelig å se at vi delvis har lykkes her.

Selv om den offentlige utredningen peker på at vi mislyktes med bidraget til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom langsiktig bistand og fredsdiplomati, påstår politikere som Børge Brende at vi lykkes i en god del ting. Vi har bygd skoler for å få jenter ut i utdanning, kvinnerepresentasjonen i parlamentet i Kabul har økt og byen er et arrangørsted for kvinnekonferanser. Men Kabul er ikke det samme som distriktene i Afghanistan. Folk flest (80 % av befolkningen) bor på landsbygden der skoler brukes som fjøs, som skjul for opprørsstyrker eller brennes ned.

Kunnskapsbasert perspektiv

Er det viktigere å være en god alliert i NATO enn å ha et kunnskapsbasert perspektiv på vår innsats som tar situasjonen i Afghanistan på alvor? Vi bør ha lært fra mange år med utviklingsprosjekter og arbeid med demokratisering og nasjonsbygging i konfliktområder at vi ikke kan fortelle andre hvordan de skal innrette seg. Hvorfor tror vi at ikke afghanerne selv vet best hvordan de vil ha det? Hvordan kan man i det hele tatt tro at nasjonsbygging basert på vestlig tankegang er mulig i fjerntliggende strøk som Afghanistan, at vi kan etablere et samfunnssystem på utsiden av det eksisterende afghanske samfunnssystemet?

ISAF og Vesten har bidratt til den situasjonen som er i Afghanistan i dag.

Etter hvert som årene gikk forverret sikkerheten seg. I 2010, da ISAF utførte flere militære kamphandlinger enn noen gang før, bygde de vestlige styrkene tungt bevoktede leire. Et tydelig tegn på at situasjonen forverret seg. Fra forsøk på «winning hearts & minds» med brønn— og skolebygging, ble fokuset fjernstyring av operasjonene for å minimere egne tap. Resultatet var at flere og flere aksjoner fra Taliban, men også fra ISAF, rammet sivilbefolkningen. Tidligere forsvarssjef Harald Sunde proklamerte «mission accomplished» da norske styrker trakk seg ut i 2012. Den uttalelsen gir assosiasjoner til USAs president George Bush Jr., og hans «mission accomplished»-uttalelse i mai 2003 da han kunngjorde at krigen i Irak praktisk talt var over. Begge krigene pågår fremdeles.

Må selv ordne opp

Vi må ikke glemme at Afghanistan selv har rotet det til med mange tiår med kriger. De har imidlertid også fått god hjelp av «gode naboer» og fra Vesten. England hadde sitt Afghanistanfelttog på 1800-tallet, Sovjet var der i perioden 1979-1989, og Vesten fra 2001 og frem til ca 2012. Andre land, som Pakistan og Iran har også aksjer i dagens situasjon i Afghanistan. ISAF og Vesten har bidratt til den situasjonen som er i Afghanistan i dag. Det blir derfor for enkelt å si at afghanerne selv må ordne opp nå. Vi forlater kjapt kampområdene i Afghanistan når den politiske vind på hjemmebane snur.

Det er viktig at vi lærer av dette i forhold til fremtidige internasjonale engasjement av denne typen, som eksempelvis i Irak/Syria. Det skylder vi både de som har fått varige men som følge av innsatsen i Afghanistan, samt pårørende, men kanskje aller mest den afghanske befolkning.

«The proof is in the pudding» heter det i et britisk munnhell. Overført til Afghanistan så bør vi vurdere suksessen for det norske og resten av det internasjonale bidraget i relasjon til situasjonen i Afghanistan. Da holder det ikke å konkludere med at vi i alle fall har vært en god alliert.