Jon P. Knudsen Foto: Arkiv

Få kan ha unngått å få med seg at kommunereform er årets innenrikspolitiske øvelse. Det er komplekse greier vi da snakker om med innslag av sisten, stol-lek, svarte-per og hvem skal ut? Utfallene er også uvisse. Det kan bli alt fra ingenting til et nytt lokalpolitisk norgeskart. Skal jeg skifte billedbruk fra spill til sport, synes det hele mest å minne om fellesstart i sykkel. Alle ligger og vokter nervøst på hverandre helt til spurten går. Da først får vi i noen hektiske øyeblikk se hvem som står distansen og behersker øvelsen.

Den første råtassen

Der er vi snart nå. Og den første råtassen har alt dratt til på pedalene. Jeg snakker om Lyngdal. Lenge trodde vi at dette skulle bli forutsigbare greier. Hver by skulle hanke inn sitt omland, og så skulle de avsidesliggende distriktskommunene vansmekte som veggpryd på dans. Dette var ikke deres arena.

.. den første råtassen har alt dratt til på pedalene. Jeg snakker om Lyngdal.

Men så har det åpnet annerledes. Mens Arendal og Kristiansand mangler grep om prosessene, har oppkomlingen blant byene på Agder, Lyngdal, tatt mål av seg til å bli tyngdepunktet i vest.

Inntil nå har vi tenkt på byregionene vestover som ganske faste størrelser. Kristiansand hadde sitt omland og Mandal sitt. Likedan gikk det en streng fra Farsund til Lyngdal og videre til Eiken, mens Flekkefjord voktet grensen mot Rogaland og opplandet innover mot Sirdal.

Mistet arbeidsplasser

Da Lister for noen år siden ble bundet sammen med nye veier og et handlekraftig listerråd, sprakk rett nok noe av dette opp. De gamle småbyene mistet samtidig både arbeidsplasser og institusjoner, men fant også sammen i et nytt skjebne— og utviklingsfellesskap. Verst gikk det ut over Farsund. Den gang ferdselen foregikk til sjøs, lå Farsund midt i leia, i sundet mellom Lista og landet innenfor. I bilismens og stamveienes tidsalder er dét blitt avsides.

Verst gikk det ut over Farsund.

Det nye tyngdepunktet er Lyngdal. Det vises i befolkningsstatistikken, og det vises i præriebyens evne til å fornye seg som handelssenter inn mot en ny tids krav. Men nå stopper det ikke der. Gjennom en konstruksjon med Lyngdal i midten skapes visjonen om en ny storkommune sammen med Lindesnes, Audnedal og Hægebostad. Dermed harves et gammelt mønster opp. Farsund henvises til tilværelse som uthavn, mens Mandal berøves sitt nærmeste - og inntil nå selvsagte - oppland og dømmes til endelig å innlemmes i Agderbyen sammen med nabokommunen Marnardal.

Høy på seg selv

Jeg hører det ofte i vest, at Lyngdal er blitt høy på seg selv. Det kan så være. Men holdningen er antakelig tuftet på en viss realisme. De regionaløkonomiske tyngdelovene som har løftet Lyngdal opp og fram smitter over på en politisk ambisjon. Når reforminvitten kommer, ser lyngdølene sitt snitt til å gå på en sugende langspurt der målet er å snu om på geografien i vestre Vest-Agder.

Men dette handler ikke bare om Lyngdals manøvreringsevne. Det dreier seg også om at de to byene på siden sitter med dårlige kort. Farsund ligger der det ligger, avsnørt mot havet og prisgitt Lyngdal som den dynamiske nabobyen. Egentlig er det ille dersom de to skilles. De er del av hverandres arbeids- og boligmarked og perfekt match fordi de utfyller hverandre gjennom forskjeller i næringsstruktur og som helt ulike lokalsamfunn.

Jeg hører det ofte i vest, at Lyngdal er blitt høy på seg selv.

Det som skjer kan ikke forstås uten det mål av skadefryd og overmot som følger med. Øst i Aust-Agder har vi en liknende situasjon. Gjersdølene er etter sigende blitt så opprømt over å se Brokelandsheia vokse fram som en slags by, at de har begynt å kalle den urbane attergløyma Risør for Brokeland Brygge. Slikt kan man humre over i Lyngdal, men slikt blir det også ufred av annensteds.

Handlingslammet kommune

For Mandals del skyldes den dårlige korthånden ikke vanskelig beliggenhet, men en handlingslammet kommune. Politisk som administrativt har Mandal de siste årene mest av alt budt seg fram som noe midt mellom raritetskabinett og absurd teater. Uten evne til annet enn indre kjekl, har byen totalt forsømt rollen som tyngdepunkt i Lindesnesregionen.Derfor er det nå mye som taler for at kommunen med eierskap til regionnavnet, Lindesnes, vender Mandal og dalføret innenfor ryggen til fordel for en kommune der de kommunalpolitiske talentene de siste årene har ynglet. To av Lyngdals profilerte ordførere tok ved stortingsvalget sist steget inn i rikspolitikken, mens den forrige rådmannen fikk opprykk som fylkesrådmann i Telemark.

For Mandals del skyldes den dårlige korthånden ikke vanskelig beliggenhet, men en handlingslammet kommune

Det er derfor et selvsikkert og godt trent Lyngdal som kjører landsdelens mest spennende løp mot en ny kommunestruktur. Det er ikke sikkert de lykkes. Det er ikke sikkert noen lykkes med denne kommuneprosessen. Det som imidlertid er sikkert er at det som skjer rundt Lyngdal mer enn mye annet gir en slags mening dersom politikk og politiske inndelinger skal speile reelle maktforhold og innflytelsessfærer.

Så får vi se hva som skjer når et samlet Agder får en ny fylkesmann fra Vanse. Han har ry for å være en mann som ser stort på det meste. Det kan bli vanskelig dersom det fremst rammer hans egne.